Da vi mistet pappa

– Det første vi husker av pappas sykdom er at mamma kom inn i stua, satte seg ned mellom oss i sofaen og fortalte at pappa hadde en kul i magen. Det var idet hun satte seg midt mellom oss at vi forsto at noe var galt, for det gjorde hun aldri.

Jørgen skjønte ganske fort at det var alvorlig, og hvordan livet kunne bli fremover. Han begynte å gråte, og sprang opp på rommet sitt. Anna hadde hørt at kreft kunne være en klump i magen og at man kunne dø av det.

– Jeg frøs bare til i sofaen, og husker en følelse av å miste pusten.

Jørgen og Anna holder en katt hver — Jørgen (18) og Anna (16) vil gjerne dele sin historie for å hjelpe andre ungdommer i sorg.

Å miste raskere enn man tror

Det ble ikke noen ferie den sommeren. Jørgen ble veldig opptatt av å være mye på sykehuset sammen med pappa, mens Anna på sin side ikke ville være der i det hele tatt. Hun ville heller ikke snakke med noen om at pappa var syk.

– Jeg ville bare fokusere på at han skulle bli frisk. Jeg husker at jeg var veldig, veldig redd, og at det siste jeg ville var å begynne å gråte, eller at noen andre skulle gråte foran meg.

En periode trodde de at faren hadde blitt bedre, men så ble han gradvis dårligere igjen. Etter hvert fikk søskenparet beskjed om at pappa kom til å dø.

– Det gikk raskt nedover, og han døde tidligere enn det vi hadde forventet. Den siste tiden hadde han store smerter og var kraftig medisinert. Noen ganger klarte vi ikke å få vekket han for å si god natt når vi skulle gå fra sykehuset om kvelden, forteller Jørgen.

Den dagen han mistet bevisstheten hadde Anna og Jørgen vært på fjelltur med skolen.

– Jeg rakk ikke å dra hjem og skifte, og måtte bare dra rett til sykehuset. Jeg husker at jeg var veldig redd, og kom inn på rommet der resten av familien satt og gråt. Da sa mamma «nå har pappa sovnet, og han kommer ikke til å våkne igjen», forteller Anna.

Hun var bare så vidt innom rommet før hun sprang ut igjen. Hun husker en følelse av å være så tungpustet at hun ikke fikk til å gråte.

– Jeg hadde så vanskelig for å puste at man kunne høre pusten min fra lang avstand. Jeg husker at jeg gikk en lang tur inne på sykehuset sammen med onkel, i stedet for å være inne på rommet der pappa lå.

Jørgen på sin side satt inne på rommet med familien. De sang, hørte på musikk som pappa likte og fortalte historier.

– Jeg husker at jeg ikke fikk ordentlig med meg hvem i familien som kom, det føltes som å være i en egen boble. Man er jo vanligvis alltid glad for å få familie på besøk, men nå ble det bare rart fordi de hadde kommet på grunn av noe som var så tøft og vanskelig.

Det verste som kunne skje har skjedd

I tiden rett før faren døde husker Anna og Jørgen at de to var som et eget team. Mens mamma var på sykehuset spiste de middag, jaktet Pokémon og var sammen bare de to. De var også mye hjemme hos et vennepar av foreldrene.

Dagen før pappaen døde kom en venninne av Jørgen på overnattingsbesøk. Både Anna og Jørgen husker dette godt.

– Hun var helt som normalt rundt oss, og hadde ingen endret oppførsel. Det ga en slags sikkerhet om at det kom til å finnes et liv etter at pappa var død. Det var en veldig betryggende følelse, forteller Jørgen.

Han våknet morgenen etter av at mamma sto ved senga. Hun fortalte at nå var pappa død.

– Det var så rart, og jeg husker at jeg spratt opp fra senga. Jeg tror jeg følte på en slags lettelse. Jeg hadde gått med en sånn redsel over at det snart kom til å skje, og det var slitsomt å gå rundt å måtte fortelle folk at «nå dør han snart». Jeg var lettet over at jeg slapp å være redd mer. Nå hadde det verste som kunne skje, skjedd. I ettertid har jeg tenkt på det mye; at jeg var lettet. Det har jeg hatt mye dårlig samvittighet for. Jeg vet jo at pappa ikke fikk det med seg, men jeg var på en måte lettet over at jeg slapp, og tenkte på at mitt og Anna sitt liv skulle gå videre. At pappa skulle få slippe alt det vonde var et stort fokus fra de voksne.

Sammen til siste slutt

Etter de første dagene begynte det imidlertid å synke inn at pappa var borte, at det faktisk hadde skjedd.

Også tiden som kom etterpå opplevde Anna og Jørgen veldig ulikt. Anna gruet seg veldig til begravelsen.

– Den skulle vi ha i hjembygda til pappa der vi har hytte, og der var det liksom ingen måte å slippe unna på.

Jeg prøvde å være glad og sterk for mamma, men det endte med at jeg ikke klarte å være i kirken, og heller ikke følge kisten til graven.

Også for Jørgen er minnene sterke fra dagen pappa ble begravd, og han synes det er en vond dag å tenke tilbake på.

– Jeg har et bilde i hodet fra når vi kjørte til begravelsen. Alle vi kjente i bygda sto ute i dress med flagget på halv stang. Det sitter igjen, og jeg husker jeg syntes det var skikkelig trist. Jeg var veldig opptatt av å huske alt, og var også med på å bære kisten. Det ønsket jeg å gjøre for å få være sammen med pappa til siste slutt.

«Vi skal være ærlige med hverandre»

Etter pappas død endret Jørgen væremåte. Fra i utgangspunktet å være en rolig og sjenert gutt, forsøkte han i tiden etterpå å gjemme seg bak det vanskelige ved å lage god stemning rundt seg. Prøve å være glad.

– Sånn er det enda. Kanskje er det min forsvarsmekanisme. Kanskje gjorde jeg det for at folk ikke skulle få tid til å snakke med meg om det som var vanskelig. Jeg vet ikke helt, men det at pappa døde har i hvert fall spilt en rolle for hvordan jeg er i dag.

Jeg tar mye plass og bruker energi på å skape stemning i rommet jeg er i. De første årene var jeg veldig sliten etter en dag på skolen, fordi jeg snakket uten stopp og gikk i høygir.

Det har blitt bedre med tiden, men for å håndtere sorgen er det å holde humøret oppe blitt sentralt for Jørgen.

– Og så er volleyballtreningen veldig viktig. Det å være i et miljø der både voksne, barn og unge kjente pappa og visste hva vi hadde gått gjennom, har vært trygt og godt. Vennene mine spiller også, så det er der vi møtes. Hvis jeg ikke har trening en uke kjennes det tomt. Det er jo ikke sånn at jeg snakker mer om pappa på trening, men jeg tenker alltid på han når jeg gjør noe bra der. Det blir som en slags terapi og noe å gjøre.

Pappa på håndballbanen — Fra pappas storhetstid som volleyballspiller

For Anna var det vanskelig å åpne seg for mamma i tiden etter at pappa gikk bort.

– Det tok lang tid før jeg stolte på henne etter at hun kom med beskjeden om at pappa var syk. Hun ble jo den som alltid måtte komme med de triste beskjedene til oss når det gikk dårlig. Jeg husker så godt en episode etter at pappa døde. Mamma spurte om vi skulle gå på kafé, noe som var uvanlig. Hun ville jo bare gjøre noe hyggelig sammen med oss, men vi ble begge redde for at hun igjen skulle fortelle noe dårlig. I ettertid har mamma snakket med oss om at vi skal være ærlige med hverandre. Hvis det er noe alvorlig, skal hun fortelle det med en gang og ikke pakke det inn. Etter den samtalen lettet det for meg, og i dag er jeg veldig trygg på mamma.

Både Anna og Jørgen forteller at de har vært mye redd for at også mamma eller de selv skal bli syke.

Vi kan fortsatt være redde i perioder, men vi snakker åpent om det hjemme. Det har blitt mye bedre, men kreft er ofte det første vi tenker på hvis vi blir syke eller dårlige. Vi har snakket mye med mamma, og funnet en god løsning der mamma søker på nett hvis det er noen symptomer vi lurer på.

Familiebilde med mamma, pappa og alle tre søsken, Anna er nyfødt — Hele gjengen samlet. Pappa, mamma, storesøster Ingrid, Jørgen og Anna (nyfødt).

Skulle ønske alle visste

Anna og Jørgens pappa var volleyballspiller med 132 kamper på landslaget, og begge hadde et tett forhold til pappa gjennom at han var deres trener. Volleyballen har blitt en viktig arena for begge to, i tillegg til venner.

– Det å ha noe å gjøre har vært viktig i sorgen. Å slippe å bare være hjemme.

For Anna har en god venninne vært spesielt viktig. Hun mistet sin mamma kort tid etter at Anna mistet pappa.

Det er som at vi alltid er to om sorgen, og det er så enormt til hjelp. Det hjelper på følelsen av å kjenne seg alene med opplevelsen av å miste en forelder. Når det er morsdag vet vi begge at hun ikke skal gi en gave til mammaen sin, på samme måte som jeg ikke får feire farsdag for pappa. Vi er trygge på hverandre, har et nært vennskap og kan snakke om sorgen.

Anna og Jørgen forteller at også Treffpunkt, som er et møtested for barn og unge gjennom Kreftforeningen, ble et veldig trygt og godt sted for dem å være.

– Sorgen flyttet seg på en måte fra å være hjemme og over til Treffpunkt. Der står veldig mange av barna i det samme, og det er fint å treffe andre som også mangler en mamma eller en pappa. Da er det liksom ikke bare deg, man er flere om det.

Selv om søsknene opplevde tiden rundt pappaens bortgang forskjellig, er de i dag opptatt av å snakke om sorgen begge to.

– Vi er blitt mindre redde for å snakke om det, og har gjort det mye de siste årene. Det er lettere å møte folk når de vet.

Det var viktig for oss at klassene på skolene våre skulle få vite om det. Helst skulle vi ønske at absolutt alle visste om det, slik at man for eksempel slipper å bli spurt om hva man skal gi i gave på farsdagen.

Begge synes det er vanskelig når lærere eller ukjente ikke vet om at pappaen deres er død, eller når de kommer for å beklage etter en forsnakkelse.

– Da får man liksom ikke sagt noe annet enn at «nei, men det går bra». Jeg havner jevnlig i disse situasjonene, og det er det verste jeg vet. Men med nære venner er det lettere, da kan man ha en god og ordentlig samtale rundt det. Vi var samlet en gjeng en gang da en veldig god kompis sa høyt «i morgen er det farsdag». Etterpå kom han til meg og var så lei seg. Da var det viktig for meg at han skulle vite at det gikk bra. Farsdag var fint når pappa levde, så jeg synes det er bra at man husker på den dagen når man faktisk har pappaen sin, forteller Jørgen.

Viktig med trygge voksne

For søsknene er det viktig at man snakker mer om barn, ungdom og sorg, og de har blant annet holdt foredrag for 200 kreftsykepleiere om hvordan systemet kunne ivaretatt dem bedre.

– Det at pappa var syk på sommeren hadde mye å si for oss. Bemanningen på sykehuset var så ustabil, noe som førte til at vi måtte bli trygge på nye mennesker hver eneste uke. Det opplevdes vanskelig og ga mye usikkerhet og redsel. Alle vennene våre var på ferie, og vi snakket heller ikke med noen i helsetjenesten. Vi tenker at det er viktig for barn som ikke ønsker å prate med foreldrene at det finnes helsepersonell tilgjengelig til å gi beskjedene på en måte som barn kan forstå.

De mener det er mye som kunne vært gjort annerledes når det kommer til sykehusets kommunikasjon med familien.

– Det var blant annet en episode der vi skulle ha en samtale med helsepersonell ved sykehuset, der blant annet legen begynte å gråte rett etter at samtalen startet. For meg ble dette kjempetøft, ettersom jeg ikke klarte å se andre gråte. Plutselig satt det utallige mennesker rundt meg og gråt, samtidig som vi mottok veldig tøffe beskjeder. Det ble for mye for meg, forteller Anna.

Selv om det var mye som ikke fungerte godt fra sykehusets side, var det imidlertid én kreftsykepleier som ble et symbol på trygghet for Jørgen og Anna.

– Hun var den eneste som var stabil gjennom tiden på sykehuset, og hun tok så godt vare på oss. Hun kastet papirfly i gangene, tegnet sammen med oss, og fant frem leker slik at vi hadde noe å gjøre.

– Hadde det ikke vært for henne vet jeg ikke hvordan vi skulle kommet oss gjennom den perioden, sier Anna.

Når det kommer til hjelp gjennom skolen i etterkant, er Anna og Jørgen enige om at oppfølgingen kunne vært satt mer i system, og ikke vært avhengig av hvilken lærer man har, hvilken skole man går på eller om man har en relasjon til helsesykepleier.

For der Jørgen hadde en trygg lærer som han snakket med i en halv time hver uke gjennom tre år, skulle Anna ønsket seg en tettere oppfølging på barneskolen. Hun var innom helsesykepleier et par ganger i tiden mens pappaen var syk, og fikk da beskjed om å oppsøke henne ved behov.

– Det ble for vanskelig å forholde seg til, og det endte med at jeg ikke oppsøkte henne igjen fordi det ble opp til meg. Jeg var jo sjenert og syntes det var vanskelig å bare dukke opp. Kanskje burde det vært et større initiativ fra skolen, for eksempel at helsesykepleieren kunne satt opp en ny avtale.

Barn og unge som mister en forelder har behov for voksne å være trygge på, utenom den ene forelderen man har igjen. Det er mange ting som det er vanskelig å snakke med sine nærmeste om.

Pappa sammen med Anna og Jørgen, alle med sykkelhjelm — Gode minner: Fra en av mange turer sammen til Botanisk hage.

Å leve med sorgen

Det har nå gått over fem år, og Jørgen og Anna har gått fra barn til ungdommer siden pappaen deres døde. Sorgen har tatt en ny form for begge to.

– Før gikk jeg med en konstant følelse av at det var noe rart, noe som ikke stemte. Nå er det mer at det plutselig kan skylle over meg at han faktisk er borte. På en måte er det egentlig verre, for det blir som et sjokk når det går opp for meg at jeg mest sannsynlig ikke ser han igjen. Det kan komme når jeg finner noe jeg har fått av han, eller på hytta når jeg er på havet og fisker. Når jeg gjør de tingene vi gjorde sammen. Da hender det at jeg må sette meg tilbake og puste litt, forteller Jørgen.

For Anna har det blitt mer greit å være lei seg.

Jeg har gått fra å ikke kunne gråte til å føle at det faktisk er greit å være lei seg. Jeg har funnet noen videoer fra barndommen nå som jeg ønsker å se på. Jeg vet ikke om mamma og Jørgen er klare for det, men kanskje kunne jeg faktisk tenke meg å se dem alene til å begynne med.

Nå er det på volleyballtreningen de begge tenker aller mest på pappa, for det var liksom der han var.

– Hvis jeg får noe kritikk på trening tenker jeg ofte at «nå skulle pappa vært her og hjulpet meg», sier Anna.

Jørgen får ofte høre hvor lik han er faren. Anna kan fortelle at de beveger seg helt likt.

– Det er koselig å høre fra de som kjente pappa at vi er like. Det synes jeg er veldig fint. Selv om han er borte, vil han alltid være en del av meg.