Det går an å leve et godt liv igjen!
Storebror tok livet sitt.
Som en travel 22 år gammel sykepleierstudent, lå fremtiden trygt der borte som et stødig anker, i en boble der jeg var mest opptatt av å komme meg gjennom studiet og finne ut av hvem jeg var her i Oslo. Den trygge kjernefamilien var et stabilt holdepunkt, vi tre søsknene bodde i samme by og levde det jeg anså som et normalt liv. I ettertid ser jeg hvor heldige vi var, trygge og urørte.
Min eldste bror var 29 år, med et spennende liv foran seg, alltid med et stort glis om munnen og omringet av gode venner. De siste månedene hadde vært tøffe for han, det visste vi. Familie og venner slo ring om han, for dette skulle gå over med tiden. For det gjør jo det?
I løpet av en time hadde hele min verden slik jeg kjente den blitt ristet opp ned, bakken under forvant og slukte oss hel. Broren min hadde tatt sitt eget liv, i barndomshjemmet vårt. En ny tidslinje startet: livet før og etter min bror.
En ren sorg
Vonde og tragiske forhistorier kan sette farge på sorgen etter en bror eller søster, en forelder eller venn. Men jeg har vært heldig som har en ren sorg, den kompliseres ikke ytterligere som følge av vanskelige relasjoner eller «ukultur» med å ikke snakke åpent innen familien.
Noen har familieforhold som innebærer alkoholisme, depresjon og vold i hjemmet. Dette finnes dessverre i mange hjem, og alle familier har sitt. Noen går gjennom tøffere reiser enn andre, og det er viktig for ungdom i sorg å se at andre også står i det samme. Slik at de føler seg mindre alene, og kan se at det går an å komme seg igjennom det.
For meg har det vært helt vesentlig i denne sorgen å se at det går an å leve gode liv med det som har skjedd. At man kan fungere godt i skole, jobb og relasjoner selv om livet snus på hodet. At man som familie kan komme enda tettere, hvis man benytter denne situasjonen til å snakke åpent og se hverandre på en helt ny måte. At man kan ha samtaler med kritiske spørsmål, undring og refleksjoner i et trygt felleskap med nettopp familie. Slik at man ikke blir gående alene med alle disse vonde spørsmålene som kommer. Om lettelse, sinne, dårlig samvittighet for at man har det bra en dag, selv om man er på bånn igjen allerede dagen etter. At man kan bruke humor om det mørkeste av det mørke, og de eneste du kan risikere å fornærme er familien din, som uansett tåler det.
– Vi var heldige opp i alt det vonde
– Vi var heldige opp i alt det vonde fordi vi hadde hverandre. Det sa vi høyt allerede samme kvelden vi var blitt én mindre i den verdifulle flokken vår.
En nær familievenn hadde noen år i forveien mistet sin mann til selvmord, og med sin utrolige evne til å sette ord på det mørkeste som finnes, banet hun vei for oss uten å vite det.
Hun kunne le og gråte i samme samtale om den avdøde, skåle for alt det gode og forbanne livet for alt det vonde. All skam ble visket bort, den hørte ikke hjemme her. På den måten inviterte hun alle rundt til unike samtaler om livet, og viste oss det går an å leve videre med sorgen.
Dette har vi tatt med oss nå som i står i vår egen sorg. Jeg vil påstå at dette har reddet oss på flere måter. For vi er stolte av hvordan han kjempet, og alt han var og alt han er i livet vårt.
Min bror var ingen helgen
Han kunne bli irritabel og utålmodig. Han kunne være slitsom å ha i huset eller en utfordring å reise på ferie med.
Men han var også enormt omsorgsfull og modig.
Det er så viktig å minnes hele han, med alle sine gode og dårlige kvaliteter.
Det kan være fort gjort å sette den avdøde på en slags pidestall. Den avdøde blir som en helgen, og nåde den som deler kritiske tanker om han. Dette kan i verste fall føre til at søsken blir livredde for å ta opp følelser og tanker om sin søster eller bror, hvis mamma og pappa omtaler den avdøde som en helgen fri for feil. Dette har vært så viktig for oss å unngå, for vi holder han mer levende og mye tettere til oss enn ved å minnes han som noe han ikke var. Noe ingen mennesker kan bli, og godt er det, tenker jeg.
Det oppstår likevel et spesielt behov når selvmord er dødsårsaken. Behovet for å forsvare og gjenoppreise ryktet hans.
Jeg har absolutt ingen skam over at min bror tok sitt eget liv. Samtidig vet vi at mange der ute sitter med oppfatningen om at selvmord er et egoistisk valg, selv om vi har kunnskap og forståelse for at dette ikke stemmer.
Dette kan bli utfordrende for de rundt, når vi som pårørende blir beskyttende overfor alt som blir sagt om han. Men han er ikke lenger her til å forsvare seg, og da er vi unnskyldt, tenker jeg.
– Nå ser livet mitt slik ut, og da må jeg ta hensyn til det!
Jeg kan bli redd for å fremstå overlegen, ved å si at jeg kommer fra en familie med tette bånd og ressurser som har gjort at vi lever gode liv med sorgen i dag, tre år senere.
Det er jo slik det helst skal være tenker jeg. Samtidig kan det oppleves vanskelig når man sitter i en samtale med noen som har det helt motsatt. Det betyr likevel på ingen måte at ikke sorgen er like mye til stede hos meg også.
Det har derfor vært viktig for meg i denne prosessen å se at det faktisk går an å leve gode liv med sorg. Ved å være raus med seg selv og ikke forvente like mye som før av prestasjoner i skole, innen vennskap, trening og hva enn det måtte være. Tenke at nå ser livet mitt slik ut, og da må jeg ta hensyn til det. Ikke sette seg i situasjoner der man ikke strekker til akkurat nå, være ærlig med de rundt seg om at en kanskje ikke kan stille opp som en god venn for øyeblikket, eller orker å levere den oppgaven på skolen.
For sorg er beinhardt, det er som å løpe maraton i motbakke. Hver dag.
Men det er også en mulighet. En mulighet til å komme nærmere hverandre, en mulighet til å oppdage ressurser i seg selv man ikke ante at man hadde.
Og enda så utmattet og gjennomsiktig man føler seg i sorg, så kan man faktisk bli sterkere.
Sorg over en tapt fremtid
Sorgen er ikke et kapittel som skal avsluttes, men heller læres å leve med. Det er blitt et stort hull i familien vår, et åpent sår som verker- noen stunder mer enn andre. Og for meg handler det ikke om å få det såret til å gro igjen. Da blir man jo livredd for å pirke i det.
Tapet av min bror påvirker ikke kun livet mitt nå, jeg sørger også over tapet av fremtiden min. Tantebarn jeg aldri får møtt, bryllup og ikke minst hverdagen sammen. Det er for meg den største sorgen av alle, og det er den jeg skal leve med hver eneste dag. Den forsvinner aldri, og blir om mulig bare sterkere og sårere med tiden som går.
Og da må jeg fremheve viktigheten av at de rundt oss minner oss på at vi gjør mer enn nok i hverdagen, om dette er foreldre, lærere eller helsepersonell. Lær oss å leve gode liv med sorgen! Vis oss at det går an, og at sorg ikke bare må være noe bekmørkt og blytungt som gir grobunn for mer elendighet. Vi trenger å rette fokuset på ressursene i oss, og kanskje oppdager vi nye? Noen trenger mer hjelp til dette enn andre. Og mitt beste råd til venner og folk rundt: ikke vær så redd for å "pirke i såret" eller gå inn i ubehaget. Stå heller i det med oss, bruk denne muligheten til å komme nærmere.
Det er i hverdagen vi trenger hverandre mest.
For neste gang er det kanskje du som skal oppleve at bakken under deg forsvinner, og fremtiden man så for seg blir visket bort i løpet av et øyeblikk. Og jeg skal minne deg på at livet kan være så godt, og vi skal sammen finne frem dine uante superkrefter. Selv om du kanskje ikke føler deg svak nå, så kommer det en tid da du virkelig vil forstå hva det vil si å være sterk. Noen dager kreves det nemlig superkrefter bare for å komme seg opp av senga og på jobb.
Men da skal jeg stå sammen med deg. For jeg vet at det ikke bare er høytidene og merkedagene som gjør vondt - det er i hverdagen vi trenger hverandre mest.
Hilsen Anonym - ferdig sykepleier og stolt søster til to brødre.