En spesiell dato

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte eller hva jeg skal kalle dette.

Jeg hadde tenkt å skrive et brev til lærere generelt, slik at dere skal få en liten mulighet til å forstå. Ikke at dere vil forstå ved mindre dere kommer i samme situasjon. Situasjonen håper jeg inderlig dere slipper, det er en situasjon som jeg ikke ville ønsket min verste fiende.

Mitt navn er Anne. Historien jeg vil fortelle er sann, og den fortjener å bli lest. Om jeg kan hjelpe andre med å dele historien min, så vil jeg gjøre dette. Selv om det bare hjelper en, så vil jeg hjelpe den ene.

Jeg mistet søsteren min den 10. januar. Jeg var 8 år gammel.

Jeg skulle være den ansvarlige og passe på småsøknene mine, Aleksander på 4 og Amalie.

Hun var 2 år, 1 måned og 1 dag da hun døde helt plutselig, mens hun sov. Ingen har klart å finne ut hvorfor, diagnosen ble derfor krybbedød.

Denne historien er jeg ikke alene om å oppleve, dessverre. Legen sier det blir lettere med tiden, og det gjør det, men du bærer ett arr for resten av livet som få andre ser eller forstår.

Skulle ønske jeg var mer åpen

Dette trenger du å vite om meg. Jeg er en typisk good-girl. Jeg liker å ha orden og gjøre ting etter boken. Jeg skulle ønske jeg var mer åpen som resten av familien min. Det er jeg dessverre ikke.

Jeg blir beskrevet som en tenker, er innesluttet og stille når det kommer til å dele opplevelser om sorgen min familie gikk igjennom den 10. januar.

Jeg beundrer resten av familien min for at de klarer å finne de rette ordene og være åpne om sorgen. Jeg skulle ønske jeg klarte dette. Jeg er overbevist om at de har hjulpet mange mennesker med å være så åpne. Vennene mine har alltid sagt at min familie er så åpne og at de føler seg så velkomne som de er. Jeg har en fantastisk familie.

Bursdagen til Amalie

Opplevelsen jeg ville dele skjedde mange år etter at jeg mistet søsteren min. Jeg gikk på videregående. Jeg skulle ha en stor teaterprøve på bursdagen til Amalie 9. desember. Dette er en dato som er spesiell for min familie. Denne dagen vil andre generelt ikke bryr seg om. Prins Charles og Diana kunngjorde at de skulle skille seg denne dagen, men ellers en helt vanlig dag før jul for folk flest. Ikke for familien min.

Denne dagen tenner vi lys, besøker graven til min søster og spiser kake. Det er hennes bursdag, selv om hun ikke er her lengre.

Vi er sammen, selv om det ikke kan kalles sorg lengre, så minnes vi henne og tenker på hvordan livet ville vært om hun fremdeles var her.

Så du forstår, denne dagen er spesiell for meg. Og akkurat denne dagen skulle jeg ha en stor prøve.

Det krevde mye av meg å gå til læreren min og prøve å få henne til å forstå. Jeg bygget opp mot og kvalte skammen for å snakke alene med læreren min. Jeg skriver skammen, for ja, jeg skammet meg. Hvorfor skulle ikke jeg klare det alle andre klarer?

Jeg forklarte at denne dagen var spesiell. Jeg forklarte hvorfor. Jeg sa at jeg skulle gjøre mitt beste for å komme denne dagen, men at jeg ikke kunne love noe, men jeg ville at hun skulle forstå at det ikke stod på lysten av å gjennomføre prøven, men at det var psykisk umulig for meg å gjennomføre denne prøven «godt nok» når den skjedde på denne dagen.

Da jeg var ferdig med å snakke, så sa læreren min utålmodig at «Det er lenge siden søsteren din døde. Dette er en viktig prøve. Denne må du ta. Du ødelegger tentamen for hele gruppen din om du ikke møter opp».

Hun sa sikkert noe mer, men her stoppen hjernen min opp og jeg kom meg ut av rommet så fort som mulig. Tårene strømmet på og jeg klarte ikke å puste. Jeg hadde mitt første panikkanfall. Jeg var heldig som hadde en god venninne til å hjelpe meg gjennom dette, jeg ante ikke hva det var en gang. Jeg ringte min mor og fortalte hva læreren hadde sagt.

Det jeg ikke visste på denne tiden var at min mor og min bror sto frem i avisen i forbindelse med at de holdt foredrag for lærere og andre fagpersoner om å miste et barn og søsken. Her fortalte mamma akkurat denne historien, men at jeg ville være anonym. Siden jeg ikke er like åpen om sorgen min som resten av familien min, satte jeg så pris på hvordan avisen ordla seg: «Modige søsteren som valgte å forbli anonym».

Ja, jeg var modig! Jeg delte historien min selv om jeg ikke klarte å ha navnet mitt i avisa – JA, JEG VAR MODIG!

Å få læreren til å forstå

Etter at artikkelen ble publisert, fikk familien min en kopi. Jeg tok avisa, skrev en lapp til læreren («les artikkelen. Kom å snakk med meg etterpå. Anne.») og leverte denne på hennes kontor. Jeg ville ikke være ond. Jeg var sint og lei meg, men jeg ville at min bror og min mor skulle snakke for meg, bruke de flotte ordene som de klarte å få ned i avisen til å forklare til læreren slik at ingen andre havnet i samme situasjon. Ord jeg aldri har klart å si høyt selv.

Jeg ville redde den neste eleven som bygget opp motet til å snakke med læreren sin, slik at denne eleven ble møtt med forståelse og respekt, ikke utålmodighet.

Læreren la seg langflat. Hun beklaget og sa at hun aldri hadde vært borti en slik situasjon og alt hun ville var at jeg skulle motiveres til å klare prøven.

Jeg forstår, prøver er viktige. Men denne læreren kjente meg, hun visste at jeg tok skolen seriøst. Jeg takket og forklarte henne at jeg ikke ville være slem, men at jeg ville at hun skulle forstå.

Ikke si du kan snakke med meg, om du ikke mener det!

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt lærere si «du kan snakke med meg». Bullshit. Ikke si at «om du trenger å snakke, så er det bare å komme til meg» om du ikke mener det!

Når jeg endelig har bygget opp motet til å snakke med deg og du sier «det passer ikke i dag, kan vi ikke snakke i morgen?» hva faen. Nei, jeg vil ikke snakke i morgen, jeg var villig til å snakke nå. Da fortjener du ikke min fortrolighet. Jeg var villig til å snakke om det som er mest sårt for meg der og da, ikke i morgen. Ikke om en måned. Ikke om et år. Nå. Om du ikke er villig til å snakke nå, så ikke si at du er tilgjengelig.

Se også: Råd til skole og lærere

Min måte å være åpen på

Jeg er klar over at dette er tungt å lese. Jeg har hatt mange fantastiske mennesker rundt meg og jeg har vært heldig. Det går bra. Men det kunne gått bedre.

Jeg har tre småsøsken. To levende og en død. Jeg har tre småsøsken, men det er vanskelig for folk flest å forstå.

Jeg elsker å lese og være kreativ. Jeg syr kostymer for teater, film, dans og opera. Så ja, jeg er «dramatisk», if you please.

På en måte så er jeg åpen gjennom tingene jeg gjør, ikke ordene jeg bruker. Det kommer helt an på hvordan du ser og opplever verden. Andre bruker ord og handling.

Jeg mangler ordene, så jeg gjør det jeg kan gjennom handling. Hadde det ikke vært for teater og kunsten så hadde jeg ikke klart å snakke om søsteren min så tidlig som jeg gjorde.

Jeg er dypt takknemlig for miljøet og håper at jeg kan gi noe til gjengjeld.

Du er ikke alene

Jeg håper bare at du som sitter og leser, kanskje ikke føler deg så alene. Jeg vil at du skal vite at det finnes andre måter å kommunisere på. Ikke utager og bli voldelig, legg alt sinnet og sorgen din på lerretet, scenen eller skulpturene dine. Du trenger ikke å kunne de flotte ordene, og du er ikke alene.

Selv om vi ikke har samme opplevelse, så kanskje vi har mer til felles enn du tror? Jeg håper min historie kan hjelpe deg til å sette ord på hvordan du har det til læreren eller andre som ikke forstår.

Ikke tenk at det hjelper å holde alt inne, det gjør ikke det. Snakk. Jeg snakker av erfaring. Ikke hold alt inni deg, det blir bare verre.

Jeg ønsker deg alt godt. Det blir bedre med tiden. Du vil ha arr som ingen kan se, men det vil bli bedre.

Se også

Annes lillebror Aleks som rapper om tapet av lillesøsteren: