Jeg ville ikke at mamma skulle se meg gråte

Hvordan er det å miste et søsken du aldri har blitt kjent med? Taylor (20) deler sin historie.

Av: Taylor Madison Foto: Privat

13.03.2013. Dagen jeg mistet lillesøsteren min.

Jeg husker dagen som det var i går. Jeg var 10 år, en 10 år gammel jente som endelig skulle få en lillesøster! Jeg hadde en lillebror fra før, og det var superstas å endelig skulle få en søster. Vi skulle gjøre jenteting sammen. Jeg skulle lære henne hvordan det er å vokse opp, gi henne tips om ting jeg slet med på den alderen, som å stå mer opp for seg selv, få gode venner og alltid være seg selv. Jeg så for meg en bestevenn for livet.

Drømmen som ble knust

Ingenting kan forberede deg på dette. Å miste noen som du har gledet deg sånn til å møte, må være noe av det mest smertefulle man kan oppleve. Å være 10 år og settingen jeg levde i gjorde det ikke lettere.

Foreldrene mine er skilt. Jeg var hos pappa denne dagen mamma ringte til han. Jeg husker han hadde tårer i øynene da han ba meg sette meg ned ved siden av han. Pappa gråt veldig sjeldent, så jeg skjønte at det var noe veldig seriøst. Da han sa at Emily ikke overlevde, ble jeg helt stum.

Det første jeg tenkte på var går det bra med mamma? Jeg tenkte bare på hvor vondt mamma måtte ha det, om hun var helt knust, om hun var ok eller kanskje hun latet som at alt gikk fint for at jeg ikke skulle bli lei meg? Men det går ikke an å pynte på noe sånt som dette.

Etter et par dager fikk jeg besøke mamma og stefaren min på Ullevål sykehus. Jeg husker godt hvor redd og ukomfortabel jeg var. Jeg hadde aldri sett mamma og stefaren min ordentlig lei seg før, i hvert fall ikke sånn som de var der.

Jeg kommer aldri til å glemme hvor vondt de hadde det, alle tårene og smerten den dagen.

Måtte vekk fra alt det vonde

Et par uker etter at det skjedde flyttet jeg inn til bestevennen min, Fredrikke. Jeg hadde kjent henne siden vi var små, og jeg ble hos henne i et par uker.

Det var veldig godt for meg å ha en venninne å være med, å komme vekk fra alt det vonde og vite at jeg ikke trengte å forklare eller prate om det som hadde skjedd.

Hun støttet meg hvis jeg ønsket å snakke om det eller begynte å gråte. Det var fint å kunne tenke på andre ting og ha det litt gøy.

Kunne ikke fikse mamma

Jeg tror også det hjalp å være borte så jeg slapp å se mamma være så lei seg hele tiden, jeg følte jeg ikke var til hjelp. Det var jo hun som hadde mista et barn, ikke jeg.

Jeg følte jeg var til bry. Vi klarte nesten ikke å kommunisere. Jeg ville ikke prate så mye med henne, for jeg var redd for at alle samtalene skulle ende opp med noe som kunne minne om Emily.

Det var lettere å ta avstand enn å føle at jeg ble for klengete. Ikke at jeg nødvendigvis var i veien, men jeg kunne ikke fikse mamma. Jeg kunne ikke ta vekk smerten hennes. Jeg ville heller ikke at hun skulle se meg gråte så hun ble enda mer lei seg.

Fikk holde lillesøster

Før begravelsen fikk jeg se Emily i kisten. Jeg husker hun hadde på seg en veldig fin kjole og hadde masse bamser rundt seg.

Jeg fikk spørsmål om jeg ønsket å holde henne. Jeg takket ja. Det var litt skummelt i starten. Jeg kunne ikke forstå at det var mulig å se så normal ut når man ikke var i live.

I etterkant har jeg ikke angret et sekund, det er et av de beste valgene jeg har tatt i livet.

Det var en slags nærhet, bare å få klemme henne og ta på de små hendene hennes.

Jeg fikk se hvor vakker lillesøsteren min var. Det gjorde at jeg også kunne se for meg hvor vakker hun ville ha blitt, hvordan hun hadde blitt som person, hva hun hadde likt.

Emily portrett — Vakre lillesøster Emily.

Selve begravelsen var en veldig rar og fin dag for meg. Å se så mange i familien i så mye smerte samtidig som de hadde så mye kjærlighet for hverandre. Nære venner og familie kom, alle sto og klemte og gråt. Men jeg var mest opptatt av at alle skulle ha det fint.

Jeg tok initiativ til å hjelpe med å dele ut programhefter, tørkepapir og spurte hvordan alle hadde det. Jeg trengte å ha noe å gjøre, for hvilken rolle hadde jeg egentlig på en slik dag?

Noen holdt taler om hvordan de hadde gledet seg til Emily skulle komme til verden, og hvordan de så for seg at hun skulle vokse opp og bli en fantastisk jente.

Følte meg utenfor

Et par uker etter begravelsen vendte jeg tilbake til skolen. Det ble et vanskelig sted å være. Fra å være et sted jeg pleide å ha det moro med venner, følte jeg at alle stirret på meg og ikke turte å snakke med meg.

Å bli stemplet som «jenta med en død lillesøster», var ikke gøy.

Jeg husker at jeg gikk rundt og følte meg utenfor, at jeg ikke hadde «rett» til å ha det gøy eller le.

Jeg skulle jo bare være lei meg siden jeg nettopp hadde mistet noen.

Plutselig ble alle så forsiktige rundt meg, også i måten de snakket til meg.

Dette hang ved meg videre, både gjennom ungdomsskolen og videregående. Etter hvert ble det stadig lettere for meg å være åpen om tapet av Emily, samtidig som det ikke lenger er like viktig å snakke om dette med mindre noen spør.

Jeg har følt på at det bare blir verre av å bli behandlet som om du ikke tåler noe.

Det er forståelig at mange, og spesielt de som ikke har vært gjennom noe lignende, sliter med å vite hvordan de skal behandle en som går gjennom noe sånt. Men det er vondt å bli sett på som en helt annen person, å ikke bli inkludert i moro eller bli tullet med fordi andre tror du er blitt så sensitiv.

Jeg mistet meg selv. Jeg følte at vennene mine ikke lenger så på meg som den morsomme, snille og energiske personen jeg alltid hadde vært. Det var nesten som om det var min feil at alle behandlet meg annerledes.

Jeg klarte ikke å forstå hvorfor, og savnet å bli behandlet som vanlig.

Taylor på graven til lillesøster 17. mai 2013.

Etter hvert snakket jeg litt om det med mamma, stemoren min og noen få venninner som visste om Emily fra starten av. Det hjalp veldig. Men jeg skulle ønske jeg hadde fått snakket med noen mye tidligere, noen som virkelig forsto og hadde kunnskap om det jeg gikk igjennom.

Da jeg ble eldre, ble det lettere å forklare vennene mine hva jeg trengte fra dem. At det ikke var feil å spørre om hva som hadde skjedd, og at det var mye lettere for meg å bli behandlet som den jeg var før Emily døde. For jeg ville være akkurat den samme, og derfor er den praten veldig nødvendig, både for meg og de rundt meg.

Feirer Emily hvert år

I dag har jeg det veldig bra. Vi feirer fortsatt Emily hvert eneste år. Vi pynter med ballonger på graven, baker kake og gjør klart til bursdag. Noen få venner og familie kommer innom, og så feirer vi akkurat som om hun skulle vært her. Dette syns jeg er så utrolig fint. Det føles som at hun fortsatt blir tatt godt vare på og aldri blir glemt. Det hjelper meg til å være mindre lei meg og se mer gleden når vi klarer å gjøre noe positivt ut av det.

Det har også hjulpet meg å se mamma glad, mer livlig og mer som seg selv igjen. Nå hjelper hun andre gjennom LUB ved å dele erfaringer med andre som har mistet barn. Jeg er så stolt av henne og hvor langt hun har kommet!

Familiebilde fra nåtid - 2022 — Familiebilde i 2022: f.v. lillesøster Sofia, mamma Elin, stefar Pål Marius og Taylor.

Jeg merker at også jeg kan være til hjelp for andre som mister noen nå. Det er veldig fint å kunne hjelpe andre med noe du selv aldri trodde du skulle komme deg gjennom.

Det har blitt mye lettere for meg å snakke om Emily uten å bli lei meg. Det er fortsatt vondt, men ikke like vondt som det var. For meg hjelper det å tenke at det kommer noe fint etter noe vondt, og at jeg blir sterkere av å ha kommet meg gjennom det.

I dag ville Emily vært 11 år. Og jeg har tre andre søsken. Hvordan ville Emily ha sett ut og hva ville hun ha likt å gjøre? Og ville vi ha vært bestevenner? Det får jeg aldri svar på, men jeg sier alltid at jeg har fire søsken hvis noen spør. For jeg regner med Emily når noen spør, hun vil alltid være i hjertet mitt.