Kjære Samuel - Om å miste en lillebror
«Skulle ønske vi ikke hadde mistet deg fordi du hadde blitt verdens beste bror, det er jeg hundre prosent sikker på.» Mathea (14 år) deler her fra dagboken hun skrev etter at lillebroren døde ved fødselen.
Februar 2023
I den øverste skuffen i kommoden ligger jakka til matrosdressen. Den er mørkeblå med tre striper rundt ermene og et bittelite anker i gull ytterst på kragen. Mathea (14 år) folder den varsomt sammen og legger den ned i skuffen igjen. Hun er inne på rommet der lillebroren skulle ha bodd. Noe av babytøyet, som ble kjøpt inn til ham, har nå kommet tilbake i poser. Det er en venninne av moren som har lånt klærne til sitt barn. Litt Duplo stikker også opp fra en av posene, og ved siden av står en hvitmalt vugge, pluss et badekar og en slags badestol til babyer. Alt var klart til at Samuel skulle komme.
De hadde ventet i månedsvis, og i albumet dokumenter mamma Marte hvordan magen vokser, bilde for bilde, en mer og mer tydelig graviditetsmage. Så følger de første grovkornede ultralydbildene, de vet at en gutt er på vei. Kameratene til Jon, den kommende pappaen, steller i stand babyshower, og på verandaen i Horten, en lys sommerkveld, feirer venninnene til Marte at hun skal bli mamma for tredje gang.
Når familien lar seg avbilde på stranda en junihelg, er de åpenbart fem.
Jon og Marte, Mathea, da 11 år, og lillesøster på ni
- og, sparkende inn under kjolestoffet og sommerhuden, Samuel, med termin i midten av september.
Den dagen det skjer, er jentene på skolen. De vet ingenting om at mamma og Jon har reist på sykehuset, riene er i gang. Etter skoletid blir de hentet av farmor og farfar slik de gjør hver torsdag. De spiser middagen sammen, som om det er en helt vanlig dag, de vet ikke at de har blitt storesøstre flere timer i forveien.
Jon og Marte trenger å summe seg før de informerer jentene om hva som har hendt. De er i sjokk.
Da hjertelyden forsvant ble det utført hastekeisersnitt, men der det skulle ha vært et befriende skrik, var det stillhet, og der det skulle ha vært liv, var det død.
Samuels storesøstre skal aldri bli kjent med broren sin slik de trodde.
De får holde ham på sykehuset. Sitte med ham i armene etter tur. Det blir tatt bilder, Samuel er pyntet i myke bukser og en hvit body hvor det står trykket «Daddy`s favourite».
Øyene hans er lukket og senere skal Mathea tenke over at hun aldri fikk sett hvilken øyenfarge han har. Alt er uvirkelig. Hele familien hadde innstilt seg på en sprell levende baby. Han ser helt perfekt ut. Det er ubegripelig at han ikke er i live.
Sjokket fortsetter å bølge gjennom familien. Helsepersonellet på avdelingen forsøker å bistå så godt de kan. Noen tipser om en sosionom, som det er mulig å snakke med. Mathea takker ja til tilbudet, og sosionomen anbefaler henne å skrive dagbok, kanskje kan det hjelpe litt å formulere noe rundt alle de tankene og følelsene som tapet og sorgen har utløst.
Dette er Mathea sin historie.
Søndag 20. september 2020
Kjære dagbok
Det er fire dager siden det skjedde. Fire dager siden min bror lå død i armene mine når jeg satt der i stolen på sykehuset. Tårene rant nedover kinnene mine, samtidig som jeg ikke visste hva jeg skulle si. Han hadde ikke overlevd.
Det er så trist at vi ikke ble kjent med deg for vi får aldri se dine første skritt eller høre deg si dine første ord. Og jeg vet at du hadde blitt verdens beste lillebror.
Dette er sånt som skjer og man må gå videre, selv om det er vanskelig. Vi har fått støtte fra så mange og det er jeg veldig takknemlig for. Jeg prøver å leve så normalt som mulig, men det betyr ikke at dette er lett.
Mandag 21. september 2020
Kjære dagbok
I dag var det minnestund og det var hardt. På slutten av minnestunden kunne vi gå opp til der hvor Samuel lå. Vi kunne legge bamser, tegninger og kort osv. ved siden av og rundt i kista han lå i. Jeg savner han allerede. Jeg tok det så mye «verre» enn lillesøster. Hun var glad for å ha blitt storesøster, og jeg var trist for å ikke ha blitt det. Det var små mye jeg ville lære han, og det var så mye jeg håpet han ville lære meg. Det er vanskelig å forklare med ord, med det var rett og slett vondt, trist og forferdelig å miste han.
Tirsdag 22. september 2020
I går var det minnestund. Jeg gråt mye, men det er lov til å gråte. Det er normalt å være trist. På vei ut fra kapellet fikk lillesøster og jeg hver vår sølvkonvolutt. Hun åpnet sin da vi kom til bilen, og jeg så hva som var inni. Jeg ville ikke åpne min. Grunnen til at jeg ikke ville åpne den er at jeg vet at det egentlig var tre konvolutter. Samuel har den ene med seg i kista.
Onsdag 23. september 2020
Fredag 25. september skal det skje noe ifølge det jeg vet. Da skal Samuel senkes ned i jorda. Mamma og Jon tenkte at bare de skulle være der, meg jeg har veldig lyst til å være med, så jeg skal spørre etterpå eller i morgen. Og jeg håper så inderlig at jeg kan være med. Det er bare det at jeg tror det er i skoletiden min, men da får jeg bare dra fra skolen og heller komme tilbake etterpå. Jeg kommer garantert til å skrive etter at jeg har fått svar på om jeg kan eller ikke.
Jeg liker ikke å snakke om «hendelsen», men det er ikke noe problem å skrive om det. Det er nok noe med at ingen må se det jeg skriver.
Mamma og pappa har sagt ifra til lærerne, til danselæreren og til hele klassen min. Så da vet alle hvorfor jeg kan bli lei meg.
Lørdag 26. september 2020
I går var jeg ikke på skolen, Samuel ble nemlig senket ned i jorden i en hvit kiste. Det var fint, men trist også.
Jeg, Jon og mamma kastet en hvit lilje hver oppå kista. De skulle ikke grave jord oppå kista før etter at vi dro.
Søndag 11. oktober 2020
Kjære Samuel
Jeg elsker deg, jeg elsker deg såååå høyt.
Og jeg savner deg. Selv om jeg aldri ble kjent med deg så er fortsatt den følelsen der. Følelsen av at jeg har mistet noen som sto meg nær.
Det er snilt av andre at de gir gaver og blomster og morgenleveringer, men samtidig er det en påminnelse om det som har skjedd.
Skulle ønske vi ikke hadde mistet deg fordi du hadde blitt verdens beste bror, det er jeg hundre prosent sikker på.
Alltid elsket.
Aldri glemt.
Sov godt.
Klem fra storesøster Mathea
Mandag 12. oktober 2020
Til Samuel
Jeg elsker deg og skulle ønske at jeg ikke måtte igjennom den lidelsen det er å miste deg. Du er verdens beste, og det vil du alltid være. Savner deg sånn.
Tirsdag 1. desember 2020
Jeg har ikke skrevet på lenge, vet ikke hvorfor. Jeg skal på sykehuset for tredje gang og snakke med sosionomen. Jeg har snakket mye med helsesykepleieren i det siste også. Det hjelper å snakke med dem, men jeg holder mye inne også for det er ikke alt jeg vil dele.
For cirka en uke siden spurte en på dansen om mamma hadde fått babyen nå. Først svarte jeg nei. Da spurte hun om ikke mamma hadde hatt den i magen lenge nå da? Så sa jeg: Eller jo, hun har fått barnet… men … han overlevde ikke. Så spurte hun om hva han skulle hete, og jeg svarte Samuel. Så bare gikk jeg.
Jeg tror de hadde snakket om meg da jeg var ute, men jeg orket ikke å bry meg om det da. Jeg danset ferdig og ville bare hjem.
Jeg er fortsatt litt sånn… ikke lei meg, men jeg har en klump i magen når jeg tenker på det. Fordi hun spurte var det som om jeg fikk en indre lysbildefremvisning av å hele opplevelsen av å miste han, men nå må jeg sove, så jeg skriver mer senere.
Alltid elsket.
Aldri glemt.
Onsdag 2. desember 2020
Det er hardt å miste noen man er glad i.
Det er i alle fall hardt når man får sånne tanker (og bilder i hodet) som jeg begynte å få i går. Jeg vet ikke hvorfor jeg får disse tankene, med det er vondt. Jeg skulle så veldig ønske at han var her med meg. Han er jo broren min.
Kjære lille Samuel
Jeg elsker deg så sååå høyt. Nå sitter jeg her og gråter og holder på stjerna som er lik den jeg perlet til deg. Om den stjerna skulle bli ødelagt eller knuse, kommer jeg til å bli kjempelei meg. Det er mitt minne om deg. Det betyr så mye bare å vite, å vite at du har den andre sammen med deg.
17. mai 2021
Kjære Samuel
Dette skulle ha vært din første 17. mai. Du skulle ha vært pyntet og kanskje fått en kake om du hadde vært heldig, eller is da.
Jeg savner deg! Det er først når du mister noen at du skjønner hvor mye de egentlig betydde for deg.
Det er trist å tenke på at du ikke fikk se søstrene dine, Milo, hunden vår, mamma og pappa. Vi er familien din og vi savner deg.
Jeg skulle ønske jeg kunne se øynene dine og smilet ditt. Jeg ville så gjerne oppleve dine første skritt og ditt første ord.
Jeg ville være der det øyeblikket du trengte meg og de øyeblikkene du var nedfor og helst ville ha meg bort.
Mest av alt ville jeg bli kjent med deg og være der for deg.
Jeg ville være der i bryllupet ditt og jeg ville møte barna dine.
Alle mine ønsker og alt jeg ville finne på med deg bare forsvant plutselig den dagen du ble født.
16. september. Du ble født, men overlevde ikke.
Alltid elsket.
Klem Mathea
Tirsdag 18. mai 2021
Én måned til ferie.
Jeg savner deg, skulle ønske du var her. Alt ville ha vært annerledes da.
Jeg ville nok ikke vært sånn jeg er om du hadde overlevd.
Søndag 9. september 2021
Kjære dagbok
Jeg har begynt på ungdomsskolen nå. Det har vært mye korona i det siste, så nå når noen i min klasse fikk korona måtte vi i karantene i 10 dager. Så jeg er i karantene til 19. september.
Jeg har testet negativt to ganger allerede, men om jeg tester positivt i morgen eller på onsdag, kan jeg ikke komme og besøke deg på bursdagen din.
Mamma har sagt at vi skal få ordna det sånn at jeg får dra uansett.
Glad i deg!
Klem fra din største storesøs Mathea
16. september 2021
Jeg vet ikke hva jeg føler.
Jeg er ikke lei meg, men jeg er ikke glad heller.
Jeg er egentlig i karantene, så jeg er veldig redd for at jeg ikke kan være med på grava.
Jeg vet ikke, jeg føler ingenting nå.
Det kjennes litt rart.
Det var fint å være nede på grava.
Følelsene er fortsatt litt «borte».
Kjære Samuel <3
Gratulerer med dagen <3 <3 <3
Jeg er veldig glad i deg og savner deg kjempemasse.
Jeg ville se dine første skritt og høre dine første ord.
Noe av det jeg irriterer meg over ved at du er borte, er at jeg ikke vet hvilken farge øynene dine er. De kan være blå, brune, grønne eller litt av hvert.
Glad i deg!
Klem fra største storesøster Mathea
For alltid i våre hjerter.
Alltid elsket. Aldri glemt.
På toårsdagen til Samuel åpner Mathea omsider den sølvfargede konvolutten. Hun vet hva som er inni. Det er en liten regnbue i plast og et kort.
På kortet har tanten skrevet et sitat av Alf Prøysen:
Over regnbuen der er himmelen blå. Alle drømmer skal vise veien, der du skal gå.
Under har hun skrevet:
En slik regnbue vil også lillebror få.
Så har alle tre like. <3
Den tredje konvolutten fikk Samuel med seg. Tre søsken med den samme hilsenen fra tante.
Den 16. mars 2022 skriver Mathea igjen i dagboken.
Kjære Samuel
Jeg har ikke skrevet til deg på lenge, men det betyr ikke at jeg ikke tenker på deg.
Jeg skal konfirmere meg nå i vår. Datoen er 13. mai, og vi skal være på Bakketeigen etter seremonien.
Jeg savner deg og skulle ønske at du var her med oss, men det er du ikke.
Det er helt utrolig at det har gått to og et halvt år! Jeg husker at jeg så på deg da du lå i armene mine. Jeg husker at jeg gråt på minnestunden av alle de fine bildene, bamsene og blomstene som var rundt kista di. Jeg husker at jeg kastet en lilje ned på grava di.
Jeg husker deg og alle minnene like godt, selv om det er to og et halvt år siden. Jeg har gått videre nå, ikke fordi jeg ikke savner deg, men fordi det går an å være glad selv om du savner noen.
Noen dager kan jeg være glad for at jeg fikk en bror, at jeg fikk se deg og holde deg. Og noen dager er jeg lei meg for at jeg ikke kan holde deg når jeg vil, for jeg kan ikke det.
Jeg kan aldri se deg eller holde deg igjen. Og det er en vond tanke.
Mamma sa hele tiden. «Det er lov til å ha det vondt, og det er lov til å gråte.» Jeg gikk igjennom noe helt forferdelig som jeg ikke unner noen å gå igjennom, og da er det normalt å gråte. Jeg gråt hele tiden, fordi jeg savnet deg, og det er ikke noe galt i det.
Nå kan jeg tenke på deg og snakke om deg uten å gråte.
Jeg savner deg Samuel, og er veldig glad i deg. <3
Gratulerer med to og et halvt års dagen.
Alltid elsket, aldri glemt.
Din storesøster Mathea
Historier som beveger
LUBs medlemmer bærer på sterke livserfaringer. Gjennom prosjektet «Historier som beveger» har medlemmer fått veiledning av forfatter Kjersti Wold i å skrive sin historie - både for å hjelpe seg selv og for å gi trøst, innsikter og gjenkjennelse til andre. Kjersti har også skrevet innledningen og mellomordet i denne historien.
Prosjektet er støttet av Stiftelsen Dam.