Far og datter på bytur

Pappa tok livet sitt

«Hvorfor forlot pappa meg? Hvilken verdi har jeg når han klarer å forlate meg uten å si ha det?»

Jeg var 19 år. Mamma og pappa hadde gått ifra hverandre da jeg var liten. Jeg pleide å feire jul annethvert år med mamma og pappa. Dette året, 2010, skulle jeg feire jul hos pappa. Men siden han akkurat hadde tatt noen valg i livet sitt som jeg ikke kunne akseptere, valgte jeg å ikke feire jul med han det året.

I ettertid har jeg angret og vært utrolig sint på meg selv som tok den avgjørelsen. Jeg sa også til han: «Jeg trenger deg ikke i livet mitt», som skulle vise seg å være den siste samtalen jeg hadde med min far. En setning jeg aldri vil glemme og en skyldfølelse som fortsatt henger over meg, 11 år etterpå.

Sjokket

Vinterferien 2011. Mandag 28. februar ca. kl. 20:00 får jeg vite at pappa har tatt sitt eget liv. Da jeg fikk høre «Trond er død» gikk hodet mitt i sjokkmodus. Jeg klarte ikke å tenke klart. «Død?» «Hvordan»?

Jeg var hos mamma. Jeg husker at jeg gikk fra gangen og satt meg på en stol på kjøkkenet. Tanten min kom inn og spurte hva som hadde skjedd. Jeg husker jeg sa «pappa er død». Det var helt kaotisk inni meg. Jeg var redd, sint og lei meg.

Dagen etterpå var jeg kjempesint. Mamma skulle til mormor og jeg måtte være med for hun ville ikke at jeg skulle være alene hjemme når jeg var så sint og lei meg. Da vi satt i bilen husker jeg at jeg skrek «hvorfor». Jeg så de to rundkjøringene de holdt på å lage ved Ikea og kjeftet høyt på pappa «Nå får du ikke sett når rundkjøringene er ferdig!»

Jeg var så sint på alt han ikke kom til å få oppleve. At han kunne velge å ta sitt eget liv uten å si hadet til meg.
 

Visste ikke om de psykiske problemene

Uken i forveien, 23. februar, hadde pappa bursdag. Jeg sendte heldigvis en bursdagsmelding til han, noe jeg er veldig glad for i ettertid. Jeg spurte også om han ønsket å feire den, men fikk til svar at han ikke orket å feire i år.

Han bodde hjemmefra en liten periode. Mandag morgen 28. februar hadde han reist hjem til seg selv og valgte å ta sitt eget liv der. Dette var tydeligvis en planlagt handling som han klarte å gjennomføre uten at noen oppdaget det før på ettermiddagen.

Dagen før begravelsen fikk jeg møte psykologen til pappa som han hadde vært hos et par ganger før han valgte å gjøre slutt på livet. Der fikk jeg vite at pappa hadde hatt psykiske problemer i mange år uten å fortelle det til noen. Dette hadde han klart å holde godt skjult for ALLE.

Pappa var den personen som arrangerte blåturer for jobben, rebusløp for korpset og den som holdt taler når det var store arrangement.

Han var dyktig i jobben sin, klatret høyt i systemet og hadde til slutt en høy stilling.

Ingen klarte å se antydning til den depresjonen og sosiale angsten han hadde levd med siden tidlig i 20-årene. 

Jeg klarte ikke å være trist i begravelsen

På begravelsesdagen var jeg helt tom. Jeg husker jeg satt og smilte under begravelsen. Da jeg bar ut kisten gikk jeg og smilte for meg selv. Hvorfor og hvordan? Det vet jeg ikke. Men jeg klarte ikke å være trist.

Etter den dagen var det som om hodet og kroppen la lokk på følelsene mine rundt pappa sin død. Jeg fokuserte på å bli ferdig med siste året på vidergående og var fokusert på å se fremover.
 

Skammet meg over én dags fravær

Heldigvis skjedde selvmordet i vinterferien så jeg slapp å ha fravær fra skolen! Utdannelse har alltid vært veldig viktig i mamma og pappa sine øyne, så det å ha fravær så jeg på som en skam og et svik. Jeg hadde ikke noe fravær på videregående fram til da, derfor syntes jeg det var utrolig kjipt å måtte få fravær registrert for å gå i min egen fars begravelse.

Ingen av lærerne turte å spørre om hvordan jeg hadde det. Jeg følte at jeg bare måtte ta meg sammen, skjerpe meg og legge følelsene mine vekk. 

Jeg var 19 år og gikk siste året på videregående, og nå sto russetiden for tur. Jeg valgte å være edru russ og lukket meg mer og mer for omverden, men dette har jeg ikke sett før i ettertid. Jeg var med på alt av russeopplegg, helt edru som sjåfør.

Ingen av vennene mine kjente min far og ingen av dem har jeg kontakt med nå. Jeg kan ikke huske at jeg ble spurt en eneste gang om hvordan det gikk med meg eller om selvmordet. Jeg tror ikke folk visste hva de skulle spørre om, og de turte nok heller ikke fordi det var et selvmord.

De vanskelige følelsene

Sinne var kanskje den første følelsen jeg kjente på og jobbet med. Jeg var sint på at pappa selv «valgte» å ta sitt eget liv.  I mine øyne var det ingen gode nok grunner til det. Jeg var sint på meg selv for at jeg ikke forstod at han hadde det så vondt inni seg, og ikke minst at jeg selv avviste han de siste månedene han levde.

«Det var jo meg og deg pappa», gikk rundt i hodet mitt. Det var også mitt første møte med selvmord. Følelsene mine var veldig turbulente de første månedene.

Før pappa tok livet sitt var jeg et barn som var i godt humør, sosial, pratsom og holdt på med aktiver som fotball og trampett (turn). Etter at pappa døde ble jeg mindre og mindre aktiv, jeg ble mindre pratsom og stadig mer innestengt med egne tanker og følelser.

«Hvorfor forlot han meg?» «Hvilken verdi har jeg når han klarer å bare forlate meg uten å si ha det?» Dette var spørsmål jeg stilte meg om og om igjen. Jeg har brukt mange år på disse spørsmålene.

Plutselig bare åpnet det seg

Ganske tidlig stoppet jeg å kjenne på følelsene mine i forbindelse med pappa sin død. Det gikk slag i slag i mange år. Fra videregående, høyskole og rett ut i jobb der jeg også raskt tok videreutdannelse.

Men en gang brast det helt for meg. Kvelden før jeg ble tjue år var jeg på fest hos en venninne. Jeg pleide som oftest ikke å drikke på fest, men denne kvelden gjorde jeg det. Jeg drakk ikke mye, men da klokken slo tolv begynte folk å gratulere meg med tjueårsdagen.

Plutselig bare åpnet det seg. Jeg begynte å styrtgrine og igjen å spørre «hvordan kunne min egen far forlate meg?»

Heldigvis hadde jeg gode venner som tok vare på meg resten av natten og viste forståelse for følelsene mine.

Da jeg begynte på høyskolen tok det tid før jeg fortalte noen at jeg var selvmordsetterlatt.

«Min far er død.»
«Åå? Hvordan døde han?»
«Han tok selvmord.»
« Ånei stakkars deg.»

Når folk spør «hvordan døde han» tror jeg ikke de forventer å høre ordet «selvmord». Med en gang det ordet blir nevnt, stopper folk å spørre. 

Jeg har lite kontakt med folk jeg gikk på høyskole med. Men en av mine bestevenninner har jeg derfra, hun var en av dem som turte å spørre meg flere ganger om hvordan jeg hadde det og lyttet når jeg fortalte uten å bytte tema.

Senere i livet mitt har jeg klart å åpne meg mer og folk har møtt meg med åpent sinn. Jeg har gått lenge til psykolog for å klare å snakke mer åpent om selvmordet og om min far. Jeg har også lært at jeg må bli flinkere å si hva jeg trenger av hjelp og at det er greit å spørre meg om pappas død.  
 

En trygg kjæreste

I 2015 ble jeg sammen med han jeg er gift med i dag. Det føltes som livet aldri hadde vært tryggere og bedre. Jeg hadde funnet kjærligheten i mitt liv, en jeg kunne dele alle mine tanker med, være meg selv med og ikke minst stole på.

Jeg tror kroppen min endelig føltes så trygg og avslappet at den var klar for å bearbeide en sorg jeg hadde holdt inne i mange år. Både kropp og hode visste at uansett hvor sorgen ville ta meg så hadde jeg funnet en som tålte det. En trygg havn.

Vinteren 2016 fikk jeg stadig flere mareritt om nettene om pappas død. Livet føltes tomt. Det var tungt å stå opp om morningene, jeg hadde ingen energi etter jobb og sluttet med all fysisk aktivitet.

Heldigvis kunne jeg snakke med min svigerinne, og hun koblet meg med en venninne som også hadde mistet faren sin, da hun var liten. Hun fortalte meg om LEVE- Landsforeningen for etterlatte ved selvmord.

Året etter tok jeg mot til meg og ringte LEVE. Da fikk jeg fortalt om selvmordet og hvordan jeg hadde det. Allerede uken etter var det «LEVE treff». Her møtes mennesker i alle aldre som har mistet noen i selvmord. Noen uker etterpå var jeg med på en landsdekkende helgesamling for «Unge LEVE» (selvmordsetterlatte fra 15 til 35 år). I dag er jeg ubeskrivelig takknemlig for å ha kommet i kontakt med andre jevnaldrende som er i lignende situasjon.

Det å møte andre i selvmordsetterlatte har gjort at jeg har følt meg mer «normal». Følelsene mine rundt selvmordet er mer akseptert hos meg nå.

Gode minner

Jeg og pappa sto hverandre ganske nær. Et godt minne er at jeg i helgene fikk ta dynen med meg i sofaen om morningene og på kveldene. Om somrene syklet vi til bensinstasjonen for å spise is.

Hvem skal følge meg opp alteret?

Så kom den store dagen. Jeg skulle gifte meg. Pappa som er en viktig person, er ikke her. Hvem skal følge med opp alteret?

Jeg gikk mange runder med meg selv. Jeg har en stefar og en stebror som jeg beundrer av hele mitt hjerte og de er to store forbilder for meg. Men det føltes feil at de skulle følge med opp, så min mann og jeg gikk opp ilag.

Dette var en av mine beste og verste dager. Og sånn har det alltid vært. De dagene som har vært de beste og mest betydningsfulle i livet mitt, har også vært de verste, fordi jeg ikke kunne dele dem med min egen far. Pappa som alltid skulle vært der for meg.

Nå har jeg to barn selv som aldri får oppleve bestefaren sin. Det er en sorg i seg selv som jeg fortsatt ikke har klart å bearbeide helt. Jeg vet i hvert fall at jeg skal inkludere bestefaren deres så mye som det er naturlig i livet deres.
 

Engasjert i Unge LEVE

I dag er jeg aktiv i Unge LEVE. De første årene var jeg med på ungdomssamlingene som deltaker. De to siste årene har jeg vært med på samlingene som fadder og styremedlem.

Jeg får mye igjen for å kunne hjelpe og støtte andre etterlatte. Det som er så fint med Unge LEVE er at man møter andre som har mistet på samme måte. Jeg føler det er noe helt spesielt å møte andre som også har mistet sine fedre.

Det kan være vanskelig å snakke om selvmordstanker med andre. Mange vil helst klare seg selv, og kan kjenne på skam over å trenge hjelp fra andre når vonde tanker og følelser oppstår. Jeg hadde det i hvert fall slik i begynnelsen. Jeg syntes det var flaut å skulle åpne meg opp om en sorg jeg ikke selv viste hvordan jeg skulle takle. Det var også vondt å kjenne på følelsene mine og dermed lukket jeg dem i en boks og tok ikke lokket av før det var for fullt.

«Det finnes ingen problemer i livet, bare utfordringer». For meg har denne livsholdningen blitt viktig, den har hjulpet meg til å takle sorgen, følelsene og utfordringene jeg har hatt i forbindelse med pappa sin død.

 

Mine råd til andre som mister noen i selvmord:

  1. Første steg er aksept. Aksepter at du ikke klarer alt du gjorde før selvmordet. For eksempel at du ikke klarer å sove skikkelig, at du mister hukommelsen, at du ikke orker å gå på butikken eller å være sosial. Aksepter at ting tar tid. For TING TAR TID! (Jeg var veldig dårlige på dette, men er blitt bedre.)
     
  2. Prøv å finne en du er trygg nok på til å kunne åpne deg for og snakke om sorgen og selvmordet med. I seinere tid har jeg ofte syntes det har vært enklest å snakke om dette med andre som ikke står meg så nær.
     
  3. Be om hjelp. Ta enten kontakt selv eller få noen andre til å be om hjelp for deg.  
     
  4. Prøv å gjøre ting du liker. Det kan være vanskelig å se meningen med livet og kjenne hva man egentlig liker. Likte jeg å gå tur? Likte jeg pizza til midddag? Så enkle ting kan være så vanskelig å vite svaret på. For når man går igjennom en sorg så kan man miste følelsene og tankene sine litt. Men prøv å gjøre noe du pleide å like eller du tror du kan like.
i

 

Publisert:    Oppdatert: