Søsken for alltid

Sanne er 2,5 år når lillebror Nico blir født. I ti måneder får Sanne og foreldrene det gode livet med Nico. Dette er Sannes (16 år) fortelling om å miste et søsken.

Nico var alltid glad, og gråt aldri. Vi var bestevenner og han elsket å leke med meg.

 

Vi hadde et helt spesielt bånd.

Han ble så glad når jeg kom hjem fra barnehagen. Ro, ro til fiskeskjær var våres sang og leik.

Han var verdens fineste. Jeg har den snora som hørte til smokken hans i en liten boks. Jeg fant den for noen år siden hjemme, og tenkte at den vil jeg ha. Jeg liker å se på den.

 

Jeg har minner om dagen da han døde, og kan se det for meg. Men det er blitt blurry. Jeg husker det som veldig tomt. Jeg tror ikke mamma og pappa visste hva de skulle si til en treåring.

Jeg visste ikke hva det egentlig betydde at han døde, så jeg ventet på at han kom tilbake igjen.

Jeg hadde så mange spørsmål. Hvorfor har det skjedd? Var det min skyld? Hva er det neste?

Omtrent et år etter at Nico døde blir lillesøster Dina født. Hun hadde hull i hjerte, og måtte opereres. Jeg ble forvirret av at også hun måtte bort fra oss. Jeg var glad i hu, men hun var annerledes enn Nico. Hun var syk og gråt masse. Jeg var kjempeglad for å ikke være alene lenger, men det ble annerledes. Helt motsatt fra Nico.

En kan ikke erstatte et søsken. Tomrommet og savnet er der, og jeg slet med å knytte meg til Dina.

Da Dina ble født tenkte jeg at Nico kom tilbake igjen. Nå har du vært borte lenge nok, tenkte jeg. Nå kan du komme tilbake.  Jeg kalte meg dobbeltstoresøster – til Nico og til Dina.

Dina er alvorlig syk når hun blir født. Det skal vise seg å være noe som skal følge både Dina og Sanne gjennom hele barndommen.

Det blir ikke bare en vanskelig opplevelse, men mange traumatiske øyeblikk der Dina er hjertesyk, og Sanne er tilskueren som ser på når det står om livet.

Det skal skje mange ganger. På fly, i båt, hjemme. En gang må de voksne ta seg av Dinas anfall i en båt, så Sanne som bare er barn, er den eneste som kan være den som kjører båten til land.

Alle gangene Dina får anfall, er det Sanne som er til stede.

Fikk hjelp av psykolog

I femte klasse gikk jeg til psykolog. Da trengte jeg noen å snakke med.

Det var så mye følelser i meg som jeg ikke skjønte, og som bare ble ekle.

Familien min klarte ikke ”se” meg, fordi de hadde så mye med seg selv. Jeg prøvde å skjule hvordan jeg hadde det, og på barneskolen skjønte de det ikke.

Hjemme var jeg så sint og stygg. På skolen var jeg blid og glad, nesten som klassens klovn. Følelsene mine var ikke ekte, men et skuespill.

Jeg holdt alt inni meg. Det var sånn jeg prøvde å cope med følelsene mine. Men det gikk ikke. Jeg mistet meg selv.

Jeg hadde ikke mange venner, men en bestevenninne som var en ekte venn. Jeg ble litt mobba av gutter i klassen. Når jeg ser tilbake, tenker jeg ”så slemme de var”. 

En gang lukket de døra rett i trynet mitt. Jeg fikk ikke være med på rommet der de øvde som band inne i friminuttene. Jeg satte meg aleine ute på en benk og tenkte ”dette er livet mitt liksom”. Jeg satt der og stirret ut i lufta, for dette var før man hadde en mobiltelefon å se på. En klynge lærere stod like ved siden av, men kom ikke bort. De gjorde ingenting. Hvorfor hjalp ikke lærere, når de så at jeg satt aleine og hadde det vanskelig?

Hos psykologen på BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) fikk jeg PTSD-diagnose (posttraumatisk stresslidelse). Jeg mangla ordforråd på følelsene mine. Etter å ha gått der i 1-2 år ble jeg bedre. Jeg har måttet lære meg å snakke om følelser.

I 2013 når Sanne er ti år, og mens hun får behandling hos BUP, deltar hun sammen med familien på et fagseminar om barn og sorg. Sanne er med som bidragsyter.

Sammen med den kjente barnepsykologen Magne Raundalen, sitter hun på scenen foran alle de deltakende fagpersonene og forteller sin historie.

 

Sanne er tre år når Nico dør. 

Hun er ti når hun snakker om dødsfallet med Magne Raundalen.

Hun er 16 år når hun ser opptak av seg selv i den samtalen.

Så husker hun at det var en DVD-spiller hun så på Løvenes konge med da Nico døde. Det var ikke den store tven slik hun egentlig har tenkt. Nå husker hun DVD-spilleren og øreklokkene.

Jeg husket ikke disse, og har lurt på hvordan jeg ikke kunne få med meg det som skjedde. Men nå gir det jo mening fordi jeg satt med øreklokker. Jeg har tenkt så mange ganger: Hvorfor merket jeg det ikke?

I det jeg ser faren til Simba dør på filmen, er Nico død i rommet bak meg. Jeg synes fremdeles det er vanskelig å se Løvenes konge. Jeg sa lenge at det var favorittfilmen min, men hele filmen var vanskelig.

Å forsone seg med hendelser er en lang reise med deg selv. Å forakte seg selv for det en burde eller skulle ha gjort eller skjønt er vanlig.

Hvorfor satt jeg og så på tv? Sanne er oppgitt over seg selv.

I dag skjønner hun at det var en naturlig reaksjon. Hun kan se at det å gå vekk fra fare, og gå til filmen, er å redde seg selv når man er et lite barn. Du trenger ikke skjønne alt, men likevel kjenne i magen at noe er helt feil.

*

For Sanne har det vært viktig å fortelle om sine erfaringer. Hun er opptatt av at andre skal forstå. Allerede som sjuåring var hun med på å dele fra sin erfaring, sammen med mammaen, i heftet "Søskenfortellinger" - der barn som har opplevd å miste et søsken forteller.

Hvor mange søsken har du?

Hvor mange søsken har du? Det spørsmålet har jeg slitt med i alle år. Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Det er ikke alle jeg vil si alt til. Jeg vil være meg som meg selv, og ikke hun som har mistet. Jeg kan ikke legge frem hele livshistorien min på to minutter.

I starten sa jeg at jeg hadde en søster og en bror. Men da ble jeg spurt om hvor er broren din da?

Når jeg sier at jeg har en søster, så stikker det i meg, for det er ikke sant. Jeg har en bror og en søster. Men jeg vil ikke si alt, for da synes folk bare synd på meg. De aner heller ikke hvordan det føles.

Jeg blir oppgitt når folk uttaler seg om ting de ikke har peiling på. Det er så stor forskjell på hvordan jeg er utenpå, og hva som er inni meg. Jeg tenker bare ”du skulle bare visst”.

Når Sanne går i 9. klasse blir hun intervjuet i podkasten Sorgpodden, i en episode om barn og sorg.

Sanne under podkastinnspilling sammen med Eline G. Røkholt og programleder Kjersti K. Lie.
 

Hør Sanne (14) i samtale med pedagogisk-psykologisk rådgiver Eline Grelland Røkholt og programleder Kjersti Kanestrøm Lie om barns sorg:

i

Det var greit å spille inn Sorgpodden. Men når jeg fikk spørsmålet fra hun som intervjuet oss om hvordan det gikk med meg, så svarte jeg at det gikk fint nå. Men det gjorde jo ikke det. Det gikk egentlig ikke bra.

Alt jeg sier i Sorgpodden er sant, og det var en god dag. Men jeg hadde det vanskelig. Fortiden ble som et anker, og jeg kom ikke videre.

Ingen forsto meg. Jeg kunne ha det artig med venner ute, men gråte hele dagen hvis jeg var aleine.

Sinnet mitt førte til at jeg ikke orket snakke med mamma og pappa. Jeg satt på rommet i mørket og så på serier.
 

Om å leve med traumer som ungdom

Jeg gikk til læreren min og sa at jeg sleit litt. Hun trodde nesten ikke på meg, fordi jeg var jo stadig bare blid på utsiden. Ofte gikk jeg til læreren min i friminuttet. Jeg hadde ikke overlevd ungdomsskolen uten henne. Hun tok seg av meg på en måte som jeg ikke opplevde på barneskolen.

Jeg gikk også til helsesykepleier som sendte meg til BUP (Barne- og ungdomspsykiatri). Jeg går fortsatt litt til BUP.

Traumene fra da Nico døde var det vanskeligste, og følelsene til Dina som jeg hadde et så anstrengt forhold til. Jeg fryktet at hun også skulle dø. Jeg har vært så mye redd inni meg, som ble til raseri.

Jeg var sint på Dina som terget meg mer enn noen i verden. Hun kunne kose seg når jeg ble sur.

Men – alt handler om kjærlighet. Jeg tror jeg tok Dinas sykdom mer alvorlig enn henne selv. Jeg var der ved alle hennes anfall.

På denne tiden får Sanne en kjæreste.

Jeg trodde jeg var frisk da jeg ble kjæreste med S. Men jeg ser på bildene nå, at det var jeg ikke. Jeg fikk ros av psykologen fordi jeg turte knytte meg til en annen. Sammen med S, ble ting lettere. Jeg følte meg bedre, eller på god vei.

Men jeg klarte ikke bo hjemme hele tiden, så jeg bodde hos besteforeldrene mine 2-3 dager i uken.

Det funket så bra. Jeg gikk i 10. klasse, og hadde venner og kjæreste. Jeg flyttet helt hjem igjen på våren ved eksamen.

Nå går det bra hjemme, men jeg blir så sliten av det. Av at Dina er alt det jeg frykter skal skje og ikke orker. Dina sitter fortsatt i, og påvirker veldig min mentale helse. Jeg klarer ikke å sove sammen med henne, for jeg blir liggende å høre på at hun puster hele tiden, at hun har puls, for jeg er så redd for at hun skal dø.

Dina er egentlig en trigger, derfor var det så vanskelig å bo sammen med henne. 

Jeg har aldri vært suicidal, men tenkt hva er egentlig vitsen med å leve, når folk bare skal dra fra meg? Men jeg kunne ikke dra fra mamma og pappa, de klarer ikke dette en gang til…

Sanne har fått traumebehandling (EMDR). Tanken under traumene handler ofte om at «Jeg har ikke kontroll», og hun skal så bevege seg mot at «Jeg har (nok) kontroll». Som å miste rattet og så få grep på rattet igjen.

Viktige redskap hun har lært seg når hun får angstanfall er pusteteknikker. Da får hun kontroll igjen og hendene på rattet.

Siden jeg er 16 år, får ikke foreldrene mine vite hva jeg sier på BUP. De får vite litt av det viktigste hvis de må.

Jeg har ikke villet at de skulle vite hva jeg sa der. Mest har det vært fordi jeg ville beskytte dem.

Jeg går dit maks en gang i måneden, bare sånn for å sjekke litt inn. De på BUP har fulgt meg over i videregående skole, for jeg liker ikke forandringer i det hele tatt.

Jeg føler meg ganske frisk nå. Jeg føler meg bedre med meg selv. Nå kan jeg også si mer til mamma og pappa. Det er som om jeg ble klar for å snakke om det igjen.

Jeg synes livet er som med sykling, det går fort i nedoverbakker – rett ned i depresjonen og så tar det tid og krefter å komme opp og ut av det igjen, og så kan det gå lett og greit en stund – når man bare triller bortover flata…
 

Hvordan har jeg det i dag

Det kan være mer skummelt å være lei seg og ha dårlige dager nå, enn å være glad, for da er jeg redd for å bli syk igjen, at PTSD’en slår meg ut. Da må jeg si til meg selv at «det er normalt å være trist på grunn av dette, det er jo så mye nå så jeg blir fortere sliten og dermed lei meg etc.»

Jeg burde kanskje snakke om dette litt oftere, for det gjør godt selv om det er med litt klump i halsen også…

At Nico døde da jeg var tre år, har påvirket hele livet. Det er et sår som ikke gror helt. Vi må pleie det.

Jeg har lyst til å bli psykolog. PTSD er å overtenke. Nå har jeg fått et reflektert syn, som kan være grunnlag for å forstå. Det har formet meg som person.

Sanne føler at hun ikke kan sette livet på vent, det passer ikke alltid å være med på graven, ikke at hun er mindre glad i han selv om hun ikke går på graven.

Nico er alltid med meg. Fordi jeg er dobbeltstoresøster, trenger jeg å sette av litt mer tid til han. Når jeg deler min historie, er det min Nico-tid. Jeg trenger å holde han nær meg, fortsatt bonde med han.

Publisert:    Oppdatert: