Det var greit å spille inn Sorgpodden. Men når jeg fikk spørsmålet fra hun som intervjuet oss om hvordan det gikk med meg, så svarte jeg at det gikk fint nå. Men det gjorde jo ikke det. Det gikk egentlig ikke bra.

Alt jeg sier i Sorgpodden er sant, og det var en god dag. Men jeg hadde det vanskelig. Fortiden ble som et anker, og jeg kom ikke videre.

Ingen forsto meg. Jeg kunne ha det artig med venner ute, men gråte hele dagen hvis jeg var aleine.

Sinnet mitt førte til at jeg ikke orket snakke med mamma og pappa. Jeg satt på rommet i mørket og så på serier.
 

Om å leve med traumer som ungdom

Jeg gikk til læreren min og sa at jeg sleit litt. Hun trodde nesten ikke på meg, fordi jeg var jo stadig bare blid på utsiden. Ofte gikk jeg til læreren min i friminuttet. Jeg hadde ikke overlevd ungdomsskolen uten henne. Hun tok seg av meg på en måte som jeg ikke opplevde på barneskolen.

Jeg gikk også til helsesykepleier som sendte meg til BUP (Barne- og ungdomspsykiatri). Jeg går fortsatt litt til BUP.

Traumene fra da Nico døde var det vanskeligste, og følelsene til Dina som jeg hadde et så anstrengt forhold til. Jeg fryktet at hun også skulle dø. Jeg har vært så mye redd inni meg, som ble til raseri.

Jeg var sint på Dina som terget meg mer enn noen i verden. Hun kunne kose seg når jeg ble sur.

Men – alt handler om kjærlighet. Jeg tror jeg tok Dinas sykdom mer alvorlig enn henne selv. Jeg var der ved alle hennes anfall.