Jeg trodde jeg var frisk da jeg ble kjæreste med S. Men jeg ser på bildene nå, at det var jeg ikke. Jeg fikk ros av psykologen fordi jeg turte knytte meg til en annen. Sammen med S, ble ting lettere. Jeg følte meg bedre, eller på god vei.
Men jeg klarte ikke bo hjemme hele tiden, så jeg bodde hos besteforeldrene mine 2-3 dager i uken.
Det funket så bra. Jeg gikk i 10. klasse, og hadde venner og kjæreste. Jeg flyttet helt hjem igjen på våren ved eksamen.
Nå går det bra hjemme, men jeg blir så sliten av det. Av at Dina er alt det jeg frykter skal skje og ikke orker. Dina sitter fortsatt i, og påvirker veldig min mentale helse. Jeg klarer ikke å sove sammen med henne, for jeg blir liggende å høre på at hun puster hele tiden, at hun har puls, for jeg er så redd for at hun skal dø.
Dina er egentlig en trigger, derfor var det så vanskelig å bo sammen med henne.
Jeg har aldri vært suicidal, men tenkt hva er egentlig vitsen med å leve, når folk bare skal dra fra meg? Men jeg kunne ikke dra fra mamma og pappa, de klarer ikke dette en gang til…