Siden jeg er 16 år, får ikke foreldrene mine vite hva jeg sier på BUP. De får vite litt av det viktigste hvis de må.

Jeg har ikke villet at de skulle vite hva jeg sa der. Mest har det vært fordi jeg ville beskytte dem.

Jeg går dit maks en gang i måneden, bare sånn for å sjekke litt inn. De på BUP har fulgt meg over i videregående skole, for jeg liker ikke forandringer i det hele tatt.

Jeg føler meg ganske frisk nå. Jeg føler meg bedre med meg selv. Nå kan jeg også si mer til mamma og pappa. Det er som om jeg ble klar for å snakke om det igjen.

Jeg synes livet er som med sykling, det går fort i nedoverbakker – rett ned i depresjonen og så tar det tid og krefter å komme opp og ut av det igjen, og så kan det gå lett og greit en stund – når man bare triller bortover flata…
 

Hvordan har jeg det i dag

Det kan være mer skummelt å være lei seg og ha dårlige dager nå, enn å være glad, for da er jeg redd for å bli syk igjen, at PTSD’en slår meg ut. Da må jeg si til meg selv at «det er normalt å være trist på grunn av dette, det er jo så mye nå så jeg blir fortere sliten og dermed lei meg etc.»

Jeg burde kanskje snakke om dette litt oftere, for det gjør godt selv om det er med litt klump i halsen også…

At Nico døde da jeg var tre år, har påvirket hele livet. Det er et sår som ikke gror helt. Vi må pleie det.

Jeg har lyst til å bli psykolog. PTSD er å overtenke. Nå har jeg fått et reflektert syn, som kan være grunnlag for å forstå. Det har formet meg som person.