Han ble så glad når jeg kom hjem fra barnehagen. Ro, ro til fiskeskjær var våres sang og leik.

Han var verdens fineste. Jeg har den snora som hørte til smokken hans i en liten boks. Jeg fant den for noen år siden hjemme, og tenkte at den vil jeg ha. Jeg liker å se på den.

 

Jeg har minner om dagen da han døde, og kan se det for meg. Men det er blitt blurry. Jeg husker det som veldig tomt. Jeg tror ikke mamma og pappa visste hva de skulle si til en treåring.

Jeg visste ikke hva det egentlig betydde at han døde, så jeg ventet på at han kom tilbake igjen.

Jeg hadde så mange spørsmål. Hvorfor har det skjedd? Var det min skyld? Hva er det neste?

Omtrent et år etter at Nico døde blir lillesøster Dina født. Hun hadde hull i hjerte, og måtte opereres. Jeg ble forvirret av at også hun måtte bort fra oss. Jeg var glad i hu, men hun var annerledes enn Nico. Hun var syk og gråt masse. Jeg var kjempeglad for å ikke være alene lenger, men det ble annerledes. Helt motsatt fra Nico.

En kan ikke erstatte et søsken. Tomrommet og savnet er der, og jeg slet med å knytte meg til Dina.

Da Dina ble født tenkte jeg at Nico kom tilbake igjen. Nå har du vært borte lenge nok, tenkte jeg. Nå kan du komme tilbake.  Jeg kalte meg dobbeltstoresøster – til Nico og til Dina.