Fikk hjelp av psykolog

I femte klasse gikk jeg til psykolog. Da trengte jeg noen å snakke med.

Det var så mye følelser i meg som jeg ikke skjønte, og som bare ble ekle.

Familien min klarte ikke ”se” meg, fordi de hadde så mye med seg selv. Jeg prøvde å skjule hvordan jeg hadde det, og på barneskolen skjønte de det ikke.

Hjemme var jeg så sint og stygg. På skolen var jeg blid og glad, nesten som klassens klovn. Følelsene mine var ikke ekte, men et skuespill.

Jeg holdt alt inni meg. Det var sånn jeg prøvde å cope med følelsene mine. Men det gikk ikke. Jeg mistet meg selv.

Jeg hadde ikke mange venner, men en bestevenninne som var en ekte venn. Jeg ble litt mobba av gutter i klassen. Når jeg ser tilbake, tenker jeg ”så slemme de var”. 

En gang lukket de døra rett i trynet mitt. Jeg fikk ikke være med på rommet der de øvde som band inne i friminuttene. Jeg satte meg aleine ute på en benk og tenkte ”dette er livet mitt liksom”. Jeg satt der og stirret ut i lufta, for dette var før man hadde en mobiltelefon å se på. En klynge lærere stod like ved siden av, men kom ikke bort. De gjorde ingenting. Hvorfor hjalp ikke lærere, når de så at jeg satt aleine og hadde det vanskelig?

Hos psykologen på BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) fikk jeg PTSD-diagnose (posttraumatisk stresslidelse). Jeg mangla ordforråd på følelsene mine. Etter å ha gått der i 1-2 år ble jeg bedre. Jeg har måttet lære meg å snakke om følelser.