En hel vennegjeng ble rammet da Kenneth (20) døde i en bilulykke.
Alle kjente Kenneth. Han var et midtpunkt for mange. For tapet og sorgen har de både hver sin historie, og en felles historie som vennegjeng.
Ungdom som mister venner har ofte stort behov for å lage sine egne uttrykk på det å være sørgende. Etter at Kenneth sin ulykke ble kjent, begynte vennene å lage det som ble deres egen markering. Den skulle ha plass til alle. De la ut på Facebook om å møtes på brygga, og oppfordret alle til å dele og til å komme.
Vi hadde partytelt, bannere, bilder og silkebånd som vi lagde og også brukte i begravelsen. Vi lagde minnestund for alle som følte seg berørte. Vi ville ikke ekskludere noen. En av oss fant blomster vi kunne bruke ute på et jorde, vi fant plank som vi lagde ramme av til bilder. Vi satt der masse, også på natten. Noen drakk og ble fulle. Noen var stille. Samlingsstedet ble opprettholdt lenge, og ble et holdepunkt for dem som ikke orket være hjemme og alene.
De fant sin egen vei til å ta inn over seg budskapet om Kenneths død. Den ble til dem imellom. Kriseteamopplegget til kommunen fungerte ikke, og nådde ikke frem til vennegjengen. Det ble ikke noe oppfølging, ikke som virket slik ungdommene trengte i alle fall.
Oppfølging? Hvilken oppfølging? Vi fikk ikke noe. Kriseteamet holdt et møte der de informerte om fakta fordi det gikk så mye rykter. Men vi fikk ikke noe tilbud om hjelp eller noe. Hvem skulle det ha vært?
Deres oppfordring til hjelpeapparatet er å tørre oppsøke ungdom der de er. De som skal bistå og støtte ungdom, må også gi inntrykk av at de har tid til å være der. De må kunne være med, men ikke ta over.
Vennegjengen ble spurt om å delta på syning, og flere følte de trengte å se han for å forstå. Men fordi de hadde fått beskjed om at han så helt slik ut som seg selv, ble sjokket over at han var så endret i ansiktet stor. Å ikke få sannferdig informasjon om det som møter deg, gav indre bilder som det var vanskelig å håndtere.
Men det var minnet om Kenneth slik han var, som ble det viktigste. I begravelsen var det bildefremvisning i kirka. Vennegjengen la ut på FB om at alle som ville ha med bilde i seremonien skulle sende inn. Det ble mange bilder.
Etter begravelsen holdt de en fest hvor det ble sendt opp lanterner. Det ble også arrangert en bilkortesje.
Det tar tid før du virkelig forstår at en venn er død. Du venter liksom på at vedkommende skal dukke opp, men så skjer det jo ikke.
Tankene på selve omstendighetene rundt ulykka var også vanskelige, og vekket mange vonde tanker om hevn og urettferdighet hos flere av vennene. Det er så ubegripelig at akkurat han skulle rammes i en hendelse som oppleves så meningsløs.
Venner reagerer forskjellig. Noen gråter mye, mens andre holder det mer inne i seg. Noen prøver å unngå å tenke på det eller snakke høyt om det, fordi de opplever å bli så sårbare om det tar opp emnet. Sammen er gjengen likevel enige om en ting nå:
Det er godt å snakke om han. Men vi kan ikke prate om han når vi drikker, for da blir det helt kaos.
Underveis har de måttet håndtere følelser og reaksjoner på hver sin måte. For noen kommer tanker i drømmer og mareritt. Flere har en opplevelse av å ha en kontakt, eller følelse av at han våker over dem. Noen har en kronisk katastrofefølelse og ber alle om å kjøre forsiktig. For det er blitt sant at noen bare dør, det skjer.
Det er også lett å føle seg utilstrekkelig som venn. Man får dårlig samvittighet for at man ikke har grått nok, var jeg en dårlig venn som ikke er bare trist hele tiden? Hvordan gjør man det egentlig, når man skal leve videre?
For mange ungdommer ligger det vel så mye støtte i det å gjøre ting sammen og å få tenke på andre ting, som i det å snakke om sorgen.
Etter at det skjedde, kom vennene nærmere hverandre. De snakket mer sammen, og tok vare på hverandre, og opplevde at de sammen ble mer åpne for hverandre. De trengte hverandre etterpå, og tapet bandt dem sammen. Livet er sårbart, og de har lært å sette pris på dem rundt seg. Slik kom noe godt ut av det, i alt det vonde. Det er de takknemlige for.
Sorgen har de gitt et felles uttrykk:
Vi har alle tatt tatoveringer til minne om han. Det er vår måte å sette ord på det.
