Ungdom bearbeider ofte sorgen sin ved å slippe til savnet og følelsene skjult fra andre, ved å tenke på tapet når de er alene. Da ser de gjerne på bilder, hører på musikk, bruker klær den som døde eide, eller de besøker graven.

Alexander mistet sin lillesøster da han var fire år gammel. Det har satt spor, som tolvåring lagde han en rap til henne.

 

Noen har et eget sted hvor de tenker på den som døde. Det kan være et bestemt sted av betydning, eller en stjerne på himmelen. Noen synes det er fint å besøke graven, mens andre ikke liker det i det hele tatt. Flere opplever å hente styrke fra sine minner eller tanker om den som døde, særlig når de har det vanskelig. 

Jeg ser for meg at hun ville spille håndball, for hun hadde kanskje valgt det siden pappa var trener? Og hvilke andre frititidsaktiviteter ville hun ha valgt, hvem ville hun ha blitt, jeg ser for meg en tøff jente, med bein i nesa. Hva slags personlighet ville hun ha hatt og hvor fint ville vi ikke hatt det sammen? Disse spørsmålene tenker jeg mye på. Hun setter dype avtrykk.

Å møte andre som forstår

Noen ungdommer klarer å være mer åpne om sorgen, de snakker om sorgen og viser at de er lei seg. Vi vet at det å miste et viktig menneske i livet vårt kan være vanskelig å skulle takle alene. Da er det godt å snakke med noen som klarer å lytte.

Mange synes det er godt å snakke med andre som har opplevd et lignende tap. Det kan du finne gjennom relevante organisasjoner som Unge LEVE, LUB, Barnekreftforeningen med flere.

Jeg lette etter noe som var helt likt. Jeg har sjekket podkaster og hørt på alt jeg fant.

Å ha en ukomplisert og forløst sorg er både mulig og vanlig, men da må du har noe i livet som støtter deg og bærer deg gjennom.

Om du kjenner at det blir for vanskelig for deg, bør du søke hjelp. Les mer om når det trengs faglig hjelp her: Når sorg blir for vanskelig.

Mange ungdommer har også kraft til å se fremover, til å tro på at de vil få et bra liv og til å gjøre det som de hadde planlagt.

Det har vært viktig for meg i denne prosessen å se at det faktisk går an å leve gode liv med dette. At man ved å være raus med seg selv, ikke forvente like mye som før av prestasjoner i skole, innen vennskap, trening og hva enn det måtte være.

Hva gir håp?

Sorgens smerte forteller oss noe. Det er ofte når det er som mest smertefullt at det virkelig går klarere opp for oss hva som er viktig i livet. Hva kan gi deg håp nå?

  • Å vite at du overlever, og ikke blir gal av egne tanker og følelser. Ikke vær redd for å si at det er tungt.
  • Å kjenne styrke nok inni deg selv, å vite at kroppen tåler
  • Å erfare at det kommer oppturer etter nedturer, og de kommer igjen
  • Å ha noen som tåler deg og din historie
  • Å møte eller høre om andre i samme situasjon 

For meg har det vært helt vesentlig i denne sorgen å se at det går an å leve gode liv med det som har skjedd. At man kan fungere godt i skole, jobb og relasjoner selv om livet snus på hodet. At man som familie kan komme enda tettere, hvis man benytter denne situasjonen til å snakke åpent og se hverandre på en helt ny måte. 

 

Les en søsters historie om å miste storebor til selvmord: Det går an å leve et godt liv igjen!

Sosiale medier

For mange kan bruk av sosiale medier være en fin mulighet til å dele noe om hvordan du har det. For noen er det enklere å skrive eller vise bilder og film for å fortelle litt om hvordan man har det enn å snakke sammen ansikt til ansikt. Det gjør det også mulig å fortelle flere om hva som har skjedd, og du kan slippe å svare på vanskelige spørsmål om hvordan du har det på tider da det kanskje ikke passer så godt.

Innlegg som deles på nettet inviterer til trøst og omtanke fra andre. En del synes at det er lettere å uttrykke medfølelse og vise at de tenker på deg via sosiale medier enn å snakke om det. Slik respons kan føles godt.

Samtidig kan det være en fare at du ikke vet hvem som har fått det med seg eller ikke, og du er kanskje ikke klar for reaksjonene som kommer. Et enkelt hjerte kan føles som en utilstrekkelig reaksjon fra en nær venn dersom du føler du virkelig har åpnet hjertet ditt og delt noe betydningsfullt.

Noen søker mye informasjon på nettet og leter etter lignende historier i sosiale medier. Vi søker ofte tilhørighet og fellesskap med andre i samme eller lignede situasjon og via nettet kan vi få dette uavhengig av geografi.

Det skjer mye god likepersonstøtte over nettet og muligheten for anerkjennelse og normalisering er stor. Samtidig kan det være et utfordrende sted: hvor mye skal du dele og hva når du ikke får respons på det du legger ut? Opplevelsen av å bli avvist kan øke opplevelsen av ensomhet, skam og gjøre sorgen vanskeligere å bære.

Jeg søkte på død og på selvmord.

Det kan være greit å tenke gjennom hvordan vil du bruke sosiale medier i din sorgprosess. Hva vil søke informasjon om og hva vil du selv dele av bilder og tekst offentlig? Kanskje skal du skrive en kladd først og vente litt før du publiserer?

Her er noen spørsmål du kan reflektere over:

  • Tenk på hva som er ok å skrive og dele både om deg selv og om andre som er med.
  • Hvilke tanker og følelser er det godt for deg å dele, og hva gjør du hvis responsen uteblir eller er negativ og sårende?
  • Hva googler du etter på nettet og i ulike chatter eller blogger?
  • Er det laget minnesider eller spor etter den som døde på nett, og hvordan vil du forholde deg til det?
     
"Ikke skam deg over de følelsene du måtte ha, det er ikke galt!"

Dette skriver psykolog Atle Dyregrov i sin artikkel "Om sorg: Råd til ungdom" på krisepsykologi.no.

I flere tiår har han og hans kollegaer møtt ungdom og unge voksne som opplever at det er krevende å være i sorg. De forteller om paradokset i at mange voksne gjerne trøster seg med at de unge vil klare seg samtidig som de unge selv føler at de trenger hjelp og støtte for å takle sorgen.

i