Gravferd og avskjedsseremonier
Gravferdsseremonier i Norge kan foregå i en kirke, et kapell eller i andre religiøse rom. Andre velger en ikke-religiøs seremoni som human-etisk eller livssynsåpen avskjedsseremoni.
Gravferdsseremonien/avskjedsseremonien
Det vanligste i Norge er at gravferdsseremonien foregår i en kirke eller et kapell og blir ledet av en prest (kirkelig gravferd). Det er også flere som velger ikke-religiøs seremoni, som humanistisk eller livssynsåpen gravferd. I tillegg er det en del som tilhører andre religioner enn kristendommen med andre former for religiøse gravferdsseremonier.
Her forteller vi litt om ulike typer gravferdsseremonier og hva du som ungdom kan gjøre og bidra med.
Kirkelig gravferd
I kirkelig gravferd med prest fra Den norske kirke er det et fast program (en liturgi) som følges i avskjedsseremonien. Det er en kristen ramme rundt det som skjer. Man har musikk, det blir sunget salmer, presten leser tekst fra Bibelen, ber bønner og holder en tale med et kristent innhold. De pårørende velger salmene og kan komme med ønsker for det religiøse innholdet, men det er presten som tar den endelige avgjørelsen. Minneordet er den delen av seremonien som handler om den døde, og her er det de pårørende som bestemmer innholdet. Presten eller noen fra nærmeste familie holder minneordet (minnetalen). Andre minnehandlinger kan være en del av minneordet, som korte hilsener, opplesing av dikt, pålegging av blomster på kisten, musikk, lystenning og lignende. Det legges vekt på at seremonien skal bli en helhet som både gir hjelp til de pårørende og takk til den døde.
Humanistisk gravferdseremoni
En humanistisk seremoni er en livssynsseremoni i regi av Human-Etisk Forbund eller Humanistene. Gravferden er ikke bundet opp i et like fast program som kirkelige og andre religiøse gravferder. Gravferdsseremonien foregår gjerne i et kapell eller annet egnet lokale, den kan også foregå i hjemmet eller i friluft. Den døde er i sentrum i en humanistisk gravferdsseremoni, i tillegg til at det gjerne sies noe om liv og død generelt.
Livssynsåpen gravferdsseremoni
En livssynsåpen seremoni kan enten ha en religiøs eller en ikke-religiøs grunntone. Det kan også være rom for flere livssyn i samme seremoni. De etterlatte står helt fritt til å velge innhold, fokus og leder av seremonien. Seremonien kan som i humanistisk seremoni, holdes i et passende lokale eller utendørs.
Hva kan ungdom bidra med under seremonien?
Mange ungdommer synes det er fint å utføre en handling under seremonien dersom de sto den døde nær. Du kan for eksempel legge en blomst på kisten, tenne et lys eller lese et dikt. Du kan plukke ut musikk til seremonien eller kanskje framføre et musikkstykke selv. Slike minnehandlinger må alltid avtales med de nærmeste pårørende og presten/seremonilederen på forhånd. Gravferdsseremonien har ofte en begrenset tidsramme, så det kan av og til være vanskelig å få med alt man ønsker her.
Vi sang en sang hun (venninnen vår) som var død hadde skrevet teksten til, i begravelsen. Vi følte at vi bidro med noe, og det å øve fram til begravelsen var også en måte å bearbeide sorgen på. På denne måten måtte vi også snakke med presten på forhånd, og vi følte at vi hadde noe meningsfylt å gjøre fram mot begravelsen. Vi fikk også vist fram sangen hennes som handlet om fellesskap og å ta vare på hverandre, så det passet så fint.
Minnesamvær
Etter gravferden er det vanlig i Norge at familien holder et minnesamvær for familie og venner av den døde, i et leid lokale eller i hjemmet til familien. Her har du anledning til å snakke med andre og minnes den døde i mer uformelle former. Dersom du ønsker å si noe eller framføre noe til minne om den døde, kan dette være en fin anledning.
Hvordan oppfører du deg i en gravferd?
Enten det er kirkelig, humanistisk eller livsynsåpen gravferd, er det mye av det samme som forventes av de som er til stede. Det er vanlig å kle seg i mørke farger. Dette er en tradisjonell måte å signalisere sorg og vise respekt på i Norge. Det er vanlig å ha med blomster til å legge ved kisten. På blomstene fester du et kort og eventuelt et bånd der det står en hilsen til den døde. Vanlige hilsener er; ”Takk for alle gode minner”, ”En siste hilsen”, ”Savner deg”, ”Vi vil aldri glemme deg!”, ”Du lever i våre hjerter”, ”Hvil i fred”, ”Takk for at du var akkurat den du var”, ”Takk for alt”, og ”Vi skal huske deg som vår gode venn/venninne”.
I forbindelse med dødsfall og gravferd er det også vanlig å sende en blomst eller et kort med en personlig hilsen hjem til familien. Dette setter de som regel stor pris på. I hilsenen kan det være fint å skrive ”Vår dypeste medfølelse”, ”Jeg/vi tenker på dere”, ”Det vondeste i verden er å miste noen man er glad i” eller lignende.
Hva sier du til de pårørende? Etter at gravferdsseremonien er over, pleier alle som er til stede å hilse på familien til den døde. Det er vanlig å ta dem i hånden og/eller gir dem en klem. Noen sier da ”Kondolerer” eller ”Dette var veldig trist”, men en god klem kan si mer enn mange ord.
Når det gjelder andre religioner eller kulturer, er det viktigste også her at du viser at du bryr deg og respekterer ritualene. De pårørende vil forstå dersom du er fra en annen kultur og ikke forvente at du skal oppføre deg som dem. Hvis den døde var en god venn, så snakk med familien, og spør gjerne om det er noe du kan gjøre for dem.
Les mer om muslimsk begravelse her.
Begreper rundt gravferd
Begravelse: Det at kisten med den døde blir begravd i jorden med de avskjedsseremonier som hører til.
Gravferd: Samlebetegnelse for ulike former for gravferder; både begravelse og kremasjon. I gravferdsloven er det bestemt at begravelse/kremasjon må skje senest åtte dager fra dødsfallet.
Bisettelse: Ofte brukt om avskjedsseremoni når den døde kremeres.
Kremasjon: Kisten med den døde blir brent i et krematorium og asken puttet i en urne. Urnen med asken settes etter en stund ned i jorden på en gravlund/kirkegård. Dette kalles urnenedsettelse og må ifølge gravferdsloven skje innen seks måneder etter dødsfallet.
Gravlund/kirkegård: Alle – uansett livssyn og religion – gravlegges på en gravlund eller kirkegård i Norge, bortsett fra når asken etter den døde spres i naturen.
Kondolere: Å uttrykke medfølelse med noen. Det er vanlig å si ”kondolerer” til familien, og de svarer da vanligvis ”takk”. Ungdom sier ofte ”det var leit/trist”.
Spredning av aske: Asken etter den avdøde kan spres i naturen, oftest på fjellet eller over havet. Når asken spres, settes det ikke opp noen gravstein på en gravlund. Den døde må ha søkt fylkesmannen om tillatelse til å få asken spredd før han/hun dør. Når det er et barn som er død, er det foreldrene/foresatte som kan søke tillatelse til å spre asken.
Død: Hjernen styrer alle kroppens organer, og når den dør, dør også resten av kroppen. Vi kaller det hjernedød.
Dødsstivhet: Når et menneske dør, vil kroppen bli stiv. Dødsstivheten inntreffer vanligvis to til fem timer etter dødsfallet og vil avta gradvis og forsvinne helt etter ett til tre døgn. Hos små barn kan dødsstivheten inntreffe noe tidligere og vare kortere.